Latteren sitter løst, selv om du ikke kan forvente bølger av gapskratt. Carrey får muligheten til å kombinere sine egenskaper som både crazykomiker med gummifjes, og sin mer seriøse side, der han kan formidle en ekte følelse eller to. Derfor blir det ja til ”Yes Man”.
Sier ja til alt
Han spiller Carl, en negativt ladet lånerådgiver som har lukket seg inne etter et samlivsbrudd tre år tidligere, og lar livet passere revy. En gammel bekjent lokker ham med på et selvrealiseringskurs, der budskapet er at man alltid skal takke ja til enhver mulighet som dukker opp, samme hva det er.
Etter en innledende nøling, bestemmer Carl seg for å gå på og si ja til alt, noe som får både forunderlige, farlige og morsomme konsekvenser, spesielt når ham møter merkelige Allison (Zooey Deschanel).
En smule inspirerende
”Yes Man” gir seg for all del ikke ut for å være en film med høy sannsynlighetsfaktor. Carl havner i flere situasjoner som man bare opplever på film. Men filmen er god på bunnen og har et varmt hjerte, og da godtar jeg at ikke alt har høy troverdighet.
I begynnelsen lever Carl inne i sin lille boks, og hans tur ut av den er fornøyelig, og en smule inspirerende. De fleste av oss ramler før eller siden inn i et rutineliv, preget av daglige plikter og ansvar. Ideen om å frike ut og kaste seg ut i nye opplevelser uten tanke på konsekvensene kan virke forlokkende.
Hyggelig som flyktig underholdning
Jeg har sagt i flere år at Jim Carrey er en bedre skuespiller enn komiker, og her får han heldigvis bruke begge egenskapene. Men det merkes at gummifjes-triksene hans er gamle, bevist i en sekvens, som for øvrig er en skamløst overdrevet produktplassering for en energidrikk.
Det er når humoren er drevet av dialogen at Carrey får meg til å le høyest. Og det er heldigvis den humoren som dominerer i ”Yes Man”. Det blir ikke en film for historiebøkene av den grunn, men er hyggelig som flyktig underholdning.
