Simon og eiketrærne er en vakkert filmet oppvekstskildring fra Sverige.
Skuespillerne er flinke, tidskoloritten imponerende og den har enkeltsekvenser med utmerket dramatikk. Jeg liker filmen, selv om det kan være litt vanskelig å se det store poenget med historien.
Manuset er basert på en bok av Marianne Fredriksson som mange har lest og likt, men jeg undres om en del har gått tapt i overgangen fra bok til film. Det føles slik.
SE OGSÅ: Filmpolitiets årskavalkade!
Verdenskrigen bryter ut
Historien tar til i 1939. Simon bor hos sine fattige foreldre ved havet, men drømmer om et større liv.
Bestekompisen Isak er sønn av den jødiske bokhandleren Lentov. Når andre verdenskrig bryter ut, flytter Isak til Simons familie, som får jødeforfølgelsen nært innpå livet i årene som kommer.
Dette pirker i en familiehemmelighet som Simon ikke vet om.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Jegerne – Falske spor!
Dype følelser
Filmen spenner over flere år, med mange figurer og konflikter. Det mest spennende er det som skjer i den stille forsørgerkampen mellom Simons arbeiderfar (Stefan Gödicke) og rike Lentov (Jan Josef Liefers).
Spesielt imponerende er en scene der Gödickes figur, en taus arbeidskar av den gamle skole, på rørende vis uttrykker dype følelser ved å legge ut om all utbygging han planlegger.
Dette minner mye om scenen mellom Tom Cruise og Raymond J. Barry i Oliver Stones Born On The Fourth Of July, og fungerer utmerket her, også.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Havner i bakgrunnen
Filmens største dramatikk ligger i avsløringen av den store familiehemmeligheten. Men etterspillet blir litt dvaskt.
Noen av de andre relasjonene forsvinner også alt for fort i filmen, som Simons flørt med Auschwitz-overleveren Iza (Katharina Schüttler). Vennskapet med Isak (Karl Martin Eriksson/Karl Linnertorp) havner i bakgrunnen når historien bikker andre verdenskrig.
Jeg har en mistanke om at det kan ha blitt for mye å presse inn hele boka i en to timer lang film.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Cornelis!
Problematisk tidshopp
Simon er selvsagt midtpunktet i historien, og spilles av to forskjellige skuespillere, Jonathan S. Wäcther som barn, Bill Skarsgård om ung mann. Begge spiller Simon godt som rastløs og rotløs ung mann som føler seg annerledes.
Den nye Skarsgård et fint bekjentskap, med et åpenbart talent, men jeg likte best Wäcther som den unge Simon. Kanskje fordi dette er filmens mest interessante del.
Det oppstår imidlertid et problem når filmen gjør tidshoppet mellom Wächter og Skarsgård. Det er altfor lite til at vi riktig tror på Simons fysiske overgang fra barn til ungdom.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Storslagne bilder
Regissør Lisa Ohlin forteller en stor historie med brede bilder. Vi får ikke de store oversiktsbildene av Sverige anno 1930- og 40-tallet, det ville nok blitt for dyrt, men de nære blikkene inneholder nok informasjon til å overbevise om epoken.
Den danske fotografveteranen Dan Laustsen pakker et nært familiedrama inn i storslagne bilder.
Men historien fisler ut i stedet for å avslutte med et smell. Men da det var over, undret jeg litt på hvorfor denne historien ble fortalt meg. Var den egentlig så spesiell?
Simon og eiketrærne er veldig pen å se på, men litt for glatt på overflaten.
LES OGSÅ: Filmpolitiet kårer årets beste FILMER | SPILL | SERIER
