La meg bare innrømme det med en gang: Jeg elsker wrestling. Før noen forurenser leppene sine ved å forme det utslitte uttrykket ”guilty pleasure” – det finnes bare én ordentlig ”guilty pleasure” i verden, og det er internettporno.
Wrestling – ja, det liker jeg sånn på ordentlig. Ikke så på ordentlig at jeg tror alt er ekte – jeg er fullstendig klar over at resultatene er avtalt på forhånd – men så på ordentlig at jeg har en «Undertaker»-actionfigur på kjøkkenet og en t-skjorte i skapet påmalt «The Miz» sin catchphrase «I’m awesome!».
Og disse tingene har jeg kjøpt som voksen.
– Wrestlingdrama på vei! The Rock og Bruckheimer sammen i ny produksjon
En helt ny spillserie
Spillprodusentene THQ og Yuke’s har tidligere laget en rekke wrestling-spill i serien Smackdown vs Raw. WWE ’12 er på mange måter enn oppfølger til disse, men forbedringene er såpass mange og merkbare at det har blitt markedsført som første utgave i en helt ny spillserie.
Allerede når man skal velge seg en karakter å spille med, merker man den første forbedringen: Det er så mange å velge i mellom!
Der Smackdown vs Raw2011 kunne tilby deg cirka 50 ulike wrestlere, gir WWE ’12 deg valget mellom rundt 70 ulike biffer å denge løs med. De fleste av dem er nåværende WWE-figurer som er tilgjengelige fra første dag av, men det finnes også mange skjulte skatter som åpner seg opp etter hvert som man spiller. Det er dessuten mulig å laste ned en rekke karakterer. Dermed blir persongalleriet stadig større, og spillet blir bestående av en herlig miks av nåtidas stjerner og gamle legender.
Det er få som omfavner nostalgi like kraftig som wrestlingfans, og nerds som meg blir nesten nødt til å «bøye’n opp bak beltet så’n ikke synes» når vi får muligheten til å sette opp kamper mellom legender som «Macho Man» Randy Savage og «Stone Cold» Steve Austin.
– Grundig juling uten regler: EA Sports MMA
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Mer arcade-aktig system
Selve spillbarheten – denginga, om du vil – er også kraftig forbedret fra tidligere versjoner. Produsentene har gått over til et mer arcade-aktig system, noe som gjør at man ikke lenger trenger å smadre løs på knappene i håp om å treffe en heldig kombinasjon. I stedet vil en enkelt knapp få wrestleren din til å utøve ulike triks, avhengig av hvordan han står plassert i forhold til motstanderen. Dermed blir det mye mer variasjon i slåsskampene, og man slipper å oppleve noe som skjedde litt for ofte i tidligere versjoner, nemlig at man utøver samme triks ti ganger på rad fordi det er for vanskelig å få til noe annet.
– Med en gang det er mer enn to i ringen, da blir alt bare en dynge med diaré.
Dessverre kan ikke engang det nye slåss-systemet gjøre noe med det som lenge har vært disse wrestling-spillenes vonde podagra-tå: Med en gang det er mer enn to i ringen, da blir alt bare en dynge med diaré.
Wrestleren din har nemlig veldig vanskelig for å angripe akkurat den du vil angripe. Fokuset hans kan skifte så ofte og ukontrollert at man blir svimmel. Her skjønner man også hvor godt koreografert wrestling er: En wrestling-kamp med fire-fem-seks-sju-åtte deltagere kan ofte være en fartsfylt og severdig affære, men hvis man spiller med mer enn to spillere i WWE ’12, vil det se mer ut som 6-åringer som spiller fotball – alle løper rundt i en mølje og snubler i hverandre. Wrestling-spill burde i utgangspunktet være perfekte å spille med mange venner samtidig, men dessverre forblir WWE ’12 et spill for en eller to spillere.
– Trygt og godt bilspill for alle aldre: Mario Cart 7
Anmeldelsen fortsetter under videoen.
En stor såpeopera
Nettopp derfor er det litt skuffende at spillets store enmannsmodus, ”Road to Wrestlemania”, rett og slett ikke er så gøy å spille. Dette er WWE ’12 sin historiedel, en del av spillet som tar deg ordentlig inn i wrestling-verdenen. Wrestling handler nemlig egentlig ikke om kampene, men om alt det som skjer utenfor ringen. Egentlig er det en stor såpeopera. Det er de onde mot de gode, deg mot han som lå med dama. Eller deg mot han som lå med dama di – og dama di.
Det er litt som Hotell Cæsar, bortsett fra at Christian Strand ender dagen med å banke dritten ut av hun bitchen i rullestolen.
De ulike plotlinjene er mer spennende enn det virkelighetens WWE har klart å komme opp med på lang tid.
”Road to Wrestlemania” skal ta vare på denne delen av ”sporten”. Her blir man tatt med ut på en tredelt reise. Først får man servert den såkalte ”Villain story”, hvor man skal spille med skurken «Sheamus». Så får man prøve seg på ”Outsider story” med den mer heltemodige «Triple H», før man kan lage sin egen wrestler for å spille gjennom ”Hero story”. Selve historiefortellingen i ”Road to Wrestlemania” er noe enhver wrestlingfan vil sette enorm pris på. De ulike plotlinjene er mer spennende enn det virkelighetens WWE har klart å komme opp med på lang tid.
Det hele er dessuten krydret med herlige referanser til ”The Montreal Screwjob”, ”The MGM Incident” og andre ting som går rett i pikken på nerds som meg.
Dessverre er spillbarheten heller dårlig. I stedet for ordentlige wrestling-matcher er det høyt fokus på backstage-slåssing og andre småkjedelige oppgaver.
– God idé – dårlig historie: Need for Speed: The Run
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Joshua ”Jungleman” French
Så til det som er helt enestående i WWE’12: Du kan gjør alt selv. Og med alt, så mener jeg alt. Du kan lage dine egne wrestlere. Du kan lage triksene deres. Du kan lage deres ”entrance”, altså ankomst til ringen, komplett med fyrverkeri, egen opplastet musikk og en egenlaget video som går på storskjerm i bakgrunnen. Du kan lage arenaer. Du kan til og med lage egne plotlinjer.
Og jeg kan love deg at det er tilfredsstillende å se hjemmesnekrede Joshua ”Jungleman” French, ikledd pilotbriller og army-klær, løpe mot ringen akkompagnert av ‘Welcome to the Jungle’, jublende fans og brakende fyrverkeri. Iallfall når mannen som allerede står og varmer opp i ringen heter ”Mad Dog” Tjostolv Moland.
Det beste wrestling-spillet på markedet
Alt i alt er WWE ’12 det beste wrestling-spillet som har blitt sluppet på markedet. Det er et must for enhver wrestlingfan, men jeg tror også dere som aldri har sett en Wrestlemania i deres liv, kan ha glede av spillets nærmest uendelige skaper-muligheter. Som det første spillet i en ny serie knytter det dessuten stor optimisme til framtidige utgivelser.
Nå får dere ha meg unnskyldt, jeg skal lage en wrestler som heter Per ”Man Boobs” Sandberg. Han skal akkompagneres til ringen av Clawfinger-låta ”Nigger”. I mitt WWE ’12 er det jeg som er sjef.
Trykk her for flere spillanmeldelser fra Filmpolitiet. Er WWE ’12 noe du skal investere i til jul? Kommentarfeltet finner du rett under!
