Du har tenkt på det selv, hva som kan skje om heisen stanser og du blir fanget. Tenk om du sulter i hjel, tenk om ingen finner deg, eller tenk om det bryter ut konflikter mellom deg og dine medpassasjerer.
Inne i en heis kan alt skje, og regissør Stig Svendsen viser i sin amerikanske filmdebut Elevator hvor galt det kan gå.
Ni mennesker fra alle lag i samfunnet er på vei til en jobbfest: en sikkerhetsvakt, finansmeglere, en journalist, en pensjonist, et barn, en stand-up komiker og selskapets rike toppsjef.
LES: George Lucas slutter med storfilmer
Heisen de står i stanser, og det viser seg at en av de ni har noe på hjertet. En bombe som ikke kan stanses gjør minuttene inne i heisen intense og verdifulle.
Kreativ og klam
I filmer hvor handlingen utspiller seg på svært begrenset plass må filmen være troverdig, og skuespillerne overbevisende. Altså; hvorfor er de her – og hva skjer mellom dem?
Elevator spiller på de økonomiske nedgangstidene som preger USA, spenningen mellom de superrike og dem som havner utenfor systemet.
Med unntak av Joey Slotnick i rollen som George Axelrod, og Anita Briem i rollen som Celine Fouquet, overspilles mange av figurene i filmen. Dette gjør dynamikken og samspillet figurene imellom til tider stivt, og filmen brukte lang tid på å dra meg inn i dramatikken i den trange heisen.
ANMELDELSE: J. Edgar – for trygt og traust
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
Regissør Svendsen er kreativ i kamerabruken, han gjør alt for at det ikke skal bli kjedelig å se på Elevator. Jeg tok meg selv i å bli forundret over hvor mange spennende kameraposisjoner det var mulig å få til i en heis.
Videobonanza: Jim Carrey er 50 år!
Det er selvsagt mange nærbilder av skuespillerne, men Svendsen varierer også det visuelle uttrykket ved å bruke mobiltelefonkamera til å bryte opp den halvannen time lange spenningsfilmen.
Skifter sjanger midt i
Spenningsfilm er ei heller et helt dekkende begrep for Elevator. For mens de første tre kvarterene brukes til å bygge opp spenningen inne i heisen endrer filmen retning mot slutten, og setter i gang med en god dose splatter. De ekstreme hendelsene tvinger filmen i en helt ny retning.
En rekke logiske brudd i filmen gjør også at den plutselige retningsendringen mest av alt virker som et forsøk på å dekke over svakheter i manuset.
Hvorfor i alle dager har de ikke kontinuerlig kontakt med politiet? Det forklares ikke hvorfor sikkerhetsvaktene i selve skyskraperen ei heller er involvert i dramaet som utspiller seg.
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
Langt ifra en «norsk» film
Elevator er produsert av en rekke norske filmfolk – i tillegg til Stig Svendsen i regissørstolen og Tor Arne Øvrebø som produsent, flommer rulleteksten over av norske navn. Det betyr ikke at filmen føles norsk på noe som helst vis, Elevator er en amerikansk sjangerfilm!
Den forsøker å følge spenningsoppskriften, ikke ulik den vi ser i andre trange filmer som Buried (2010), Frozen (2010), Panic Room (2002) og Phone Booth (2002), men Svendsen klarer ikke å utnytte samspillet til å skape en vedvarende spenning i Elevator.
Like fullt, jeg håper jeg aldri blir stående fast i en heis – noensinne.
