Snow White and the Huntsman er et realt eventyr. Filmen har alt et ordentlig eventyr trenger – troll, monstre, dverger, feer, en ond heks og en skikkelig krigerprinsesse.
Dette er en mørkere Snøhvit-fortelling, Kristen Stewart er en tøffere Snøhvit enn vi er vant med og Charlize Theron er skremmende fabelaktig som den onde stemoren.
Regidebutant Rupert Sanders har laget en visuell fest av en film. Det var så mange inntrykk å ta imot at jeg nesten var sliten da jeg gikk ut av kinosalen.
Det var en gang…
Det begynner som i eventyret. En dronning ønsker seg en datter som har hud hvit som sne, lepper røde som blod, og hår svart som ibenholt. Ikke lenge etter føder hun en prinsesse som kongen og dronningen kaller Snøhvit.
Resten av historien kjenner du. Dronningen blir syk og dør, kongen får seg en ny kone, men den nye dronningen er ikke den hun gir seg ut for å være. Hun dreper kongen i ektesengen, kaster Snøhvit i fangenskap og kongeriket i mørke.
Etter hvert som Snøhvit vokser opp vil dronningen drepe henne fordi hun er vakrere enn dronningen selv, og i denne versjonen av eventyret viser det seg også at å spise Snøhvits hjerte er veien til evig ungdom.
Når Snøhvit rømmer fra slottet sender derfor dronningen en jeger, spilt av Chris Hemsworth, for å hente henne tilbake, slik at hun kan rive ut hjerte på henne. Skjønn som hun er, overbeviser imidlertid Snøhvit jegeren om å hjelpe henne isteden.
Chris Hemsworth er god i jegerrollen. Han er en grov fyllebøtte av en mann som drukner livet sitt i mjød etter konas død.
Etter hvert drar Snøhvit ham ut av fylla og sammen gjør de alt de kan for å unnslippe dronningens klør. De møter Snøhvits barndomsvenn William, en gjeng med dverger (åtte, for å være nøyaktig), og får igang en motstandsbevegelse for å styrte dronningen fra tronen.
Anmeldelse: Lille speil på veggen der – Trenger mer sjarme og humor
Heltinne, ikke offer
Snow White and the Huntsman er Kristen Stewarts første storfilm siden Twilight-sirkuset. Det er ikke en mesterlig rolleprestasjon hun leverer, men jeg har troen på henne som en eventyrprinsesse som vil vinne kongeriket sitt tilbake.
Snøhvit er sårbar, men sterk og det er deilig å se en Snøhvit som er noe mer enn en uskyldig pike som må bli reddet at prins Charming.
Denne fremstillingen av Snøhvit er selvsagt en del av trenden vi ser om dagen med kvinnelige helter på film, men Snøhvit klarer nok ikke å rive regjerende heltinne Katniss Everdeen av tronen med det første.
Skremmende god Theron
Kristen Stewarts store fanskare kan si hva de vil, men det er ingen tvil om at Charlize Theron er filmens store stjerne. Hun ser fantastisk ut og spiller overbevisende.
Filmen gir oss et innblikk i de traumatiske opplevelsene som har gjort dronningen til den hun er, og dette gir Theron et større følelsesregister å spille på.
Hun snakker og beveger seg på en måte som roper om undertrykket, men kontrollert sinne, og jeg lar meg imponere av Therons skuespill.
Interessant nok hinter også filmen om at det magiske speilet vi kjenner så godt fra eventyret kun er ren innbilning, et produkt av besettelsen og galskapen som driver dronningen.
Les også: Disney stopper Snehvit-film
Et visuelt mesterverk
Snow White and the Huntsman er som godteri for den som elsker visuelle effekter, og det er tydelig at Rupert Sanders selv er en real godterimoms. Han pøser på med datagenererte bilder som skal forbløffe publikum.
Jeg likte spesielt den fortryllende delen av skogen der en leken Sanders har tatt den helt ut med sommerfugler som ser ut som blomster, sopp som blunker opp mot deg med smilende øyne og søte dyr som titter sjenert frem, som en hyllest til Disneys tegnede versjon av eventyret.
Selv om filmen er full av visuelle mesterverk, er det ikke alle som er nødvendige for historien. Et eksempel er når Charlize Theron senker seg ned i et gigantisk badekar med melk, med krone og det hele på hodet, for deretter å stige opp igjen seende ut som en marmorstatue av Jomfru Maria.
Scenen er imponerende vakker, men den driver ikke handlingen frem på noen som helst måte og føles unødvendig ut.
Les også: Topp 5: Eventyrfilmer!
Har fortsatt en vei å gå
Snow White and the Huntsman er ingen dårlig regidebut for Rupert Sanders, men det er også tydelig at han er fersk. Filmen er er som sagt et visuelt mesterverk, men Sanders har fortsatt en vei å gå med tanke på oppbygning av scener og tempo.
Han dveler ofte litt for lenge ved for eksempel nærbilder av ansikter og andre elementer han ønsker å sette fokus på. Dette gjør at takten i filmen blir treg, slik at en del scener føles for lange og litt kjedelige.
Jeg vil følge spent med på hva Sanders kommer med i fremtiden. Etter å ha sett Snow White and the Huntsman blir det interessant å se hvordan regissøren vil utvikle seg videre.
Han har tross alt klart å lage en underholdende film av en historie vi har hørt hundre ganger før. Snow White and the Huntsman er helt klart en godkjent eventyrfilm.
