Terrorthrilleren Zero Dark Thirty hevder å fortelle historien om hvordan CIA skal ha funnet og drept Osama bin Laden i 2011.
Filmen har skapt mye oppstyr i USA, på grunn av fremstillingen av i hvilken grad tortur ble brukt for å skaffe nødvendig informasjon i arbeidet med å fakke den beryktede Al Qaeda-lederen.
Obama-administrasjonen har blitt beskyldt av republikanerne for å ha gitt regissør Kathryn Bigelow klassifisert informasjon om Bin Laden-operasjonen, og Bigelow har fra konservativt hold blitt kritisert for å ha laget en propagandafilm for Obama.
Beskyldningene om et politisk budskap førte til at den amerikanske premieren av filmen ble utsatt til etter presidentvalget i november 2012, slik at den ikke skulle ha noen innvirkning på valgresultatet.
Anmeldelse: Zero Dark Thirty – Spennende terrorjakt på Osama bin Laden.
8. februar hadde den kontroversielle, men Oscar-nominerte filmen premiere i Norge, og i den anledning har Filmpolitiet kåret de fem mest kontroversielle filmene gjennom tidene!
Er du uenig i filmene vi har rangert på topp? Sett opp din egen liste og diskuter i kommentarfeltet!
Sansenes rike (1976)
Rune: Tokyo, 1936. Sada Abe er en tidligere prostituert som blir voldtatt av sjefen på hotellet hun nå jobber på. De to innleder et intenst forhold som spinner ut av kontroll, med vill sex og mye alkohol.
Den intense spenningen mellom dem kulminerer når Abe kveler elskeren sin og skjærer av ham genitaliene.
Usimulerte sexscener mellom hovedrolleinnehaverne Eiko Matsuda og Tatsuya Fuji var ulovlig å spille inn i Japan, men ved å klassifisere produksjonen som fransk, og ved å fremkalle filmrullene i Frankrike, unngikk regissør Nagisa Oshima det japanske lovverket.
Etter premieren i USA under filmfestivalen i New York i 1976 ble filmen forbudt, noe som også ble tilfellet i Tyskland.
I Norge ble filmen totalforbudt i hele 25 år (sensuren ble fjernet i 2001), før norsk filmsensur ble offisielt avskaffet i 2004.
Så sent som i 1999 fattet Statens Filmtilsynet vedtak om at filmen fortsatt måtte være forbudt.
Klagenemnda mente også at filmen «i all hovedsak dreier seg om samleie mellom filmen to hovedpersoner». Filmen ble derfor også et viktig symbol i debatten rundt pornografi i Norge.
I dag fremstår debatten som underlig, mange grenser om hva film og filmkunst er har blitt flyttet. Sansenes rike er kanskje ikke en spesielt god film, sett med dagens øyne, men den er en interessant og viktig del av norsk sensurhistorie.
Skrevet av Rune Håkonsen.
Cannibal Holocaust (1980)
Rune: Cannibal Holocaust er et veldig beskrivende navn – på mange måter. Filmen følger et filmcrew inn i Amazonasjungelen på jakt etter en savnet ekspedisjon, og er tilsynelatende satt sammen av opptakene til dokumentaren førstnevnte var i ferd med å lage, for også de er forsvunnet.
Den dokumentariske formen på filmen gjør de grusomme scenene ubehagelig intime, og i løpet av 96 minutter viser filmens beryktede regissør Ruggero Deodato en orgie av voldtekt, drap, tortur og kastrering – alt før filmens ubeskrivelige klimaks.
Deodato ble beskyldt for å faktisk å ha tatt livet av flere av skuespillerne, og måtte møte i en italiensk rettssak over vise mange av teknikkene han brukte til filmen. En scene hvor en skuespiller er tredd ned på en trestolpe ble under rettssaken brukt som et eksempel på at filmen ikke var noe annet enn en snuffilm.
Se også: Intervju med Ruggero Deodato om hans beryktede film.
Skuespillerne hadde attpåtil signert kontrakter som forbød dem å snakke med pressen eller spille i noen andre prosjekter det første året etter filmen kom ut, noe som fyrte opp under mistanken mot Deodato.
Etter at Deodato viste hvordan han filmen trestolpe-scenen ved hjelp av et sykkelsete og et stykke bambus, og tok med seg de fire hovedrolleinnehaverne på et italiensk talkshow for å vise at de var i live, ble drapssiktelsen mot regissøren droppet.
Filmen ble likevel forbudt i de fleste land, eller sensurert kraftig. I England ble filmen først i 2011 gitt ut tilnærmet uklippet, men 15 sekunder er likevel fjernet siden de viser ekte dyredrap. Total syv dyr blir tatt livet av i løpet av filmen.
Per 2013 er filmen fortsatt totalforbudt i Malaysia, Singapore, Island, Tyskland, Filippinene, Sri Lanka, India, Vietnam, Iran og New Zealand. Filmen ble tillatt for videosalg i Norge med 18 års aldersgrense i 2005.
Skrevet av Rune Håkonsen.
Crash (1996)
Andreas: Det som provoserer vil alltid bli både elska og hata. Etter at Crash – ein film om seksuell opphissing ved bilkrasj – vann juryens spesialpris ved Cannes-festivalen i 1996, vart den seinere nekta visning i Oslo av dåverande kinosjef.
– Eg fann filmen så vemmelig at det var vanskelig fullt ut å gå inn for den, uttalte Ingeborg Moræus Hanssen då – eit fråsegn ho seinere har bekrefta.
I want really big tits, out to here, so the audience can see ’em get all cut up and crushed.
Bergens dåverande kinosjef Stein Sandvik hadde eit litt anna forhold til den:
– Eg synes det er ein film som fortjener merksemd. At eg ikkje liker den personlig har ingenting med saka å gjøre.
Ein film der sæd, blod og kjølevæske etter kvart vert eit krav for seksuell omgang er utvilsomt meint som eit mentalt ballespark frå regissør David Cronenberg. Det har den òg fungert som, i dei 16 åra den har eksistert.
Skrevet av Andreas Hadsel Opsvik.
Kids (1995)
Maria: Det er lett å skjønne hvorfor Kids var en kontroversiell film. Filmens hovedfigur er en HIV-smitta og i overkant kåt tenåring med en utrettelig lyst på unge jomfruer.
At filmen starter med en av hans forføringer av ei jente som virkelig ikke ser ut som om hun er noe særlig mer enn 11 år, setter seg godt i den delen av deg som har ansvaret for å si «dette er feil».
Beskrivelsen av den voldelige, sexfokuserte og mildt sagt rusliberale ungdomsgjengen gav nok mange foreldre en skremmende oppvekker, og gjorde sammen med en del ubehagelige voldtektsscener at filmen fikk 17-årsgrense i USA. Når det ikke vises scener med sex og/eller bruk av narkotika kan du være sikker på at det i hvert fall blir snakket om, og en av skuespillerne skal i ettertid ha uttalt at mange av scenene ikke var manusbasert, men at ungdommene bare spilte ut scenene som de ville mens de var rusa.
Virgins. I love ’em. No diseases, no loose as a goose pussy, no skank. No nothin. Just pure pleasure. – Telly i Kids.
Det gir jo selvfølgelig filmen en helt egen nerve, og jeg tror hundre prosent på flere av skuespillerne, antageligvis fordi de mest troverdige av dem ikke egentlig er skuespillere.
Larry Clarcks debutfilm har holdt seg godt til tross for sine 18 år, men så tar den også opp et eviglevende tema:
Tenåringer kommer alltid til å ruse seg, ligge med hverandre, og oppføre seg for jævlig. Det er bare litt kjedeligere å se den som voksen enn som tenåring.
Skrevet av Maria Lindberg.
A Clockwork Orange (1971)
Marte: Da den legendariske regissøren Stanley Kubrick kom med sin dystopiske fremtidsskildring A Clockwork Orange i 1971, skapte dette voldsomme reaksjoner blant publikum.
Fra USA kunne man høre historier om folk som hadde løpt ut av kinosalen og kastet opp, og i Storbritannia førte filmen til en voldsbølge av folk som prøvde å etterligne de groteske handlingene fra filmen.
A Clockwork Orange handler om den sjarmerende fyren Alex DeLarge, en mann med stor interesse for klassisk musikk, og da spesielt Ludwig van Beethoven. Det bør nevnes at Alex i tillegg er en psykopat som lever ut sine ville fantasier om «ultra violence» i en orgie av voldtekt, drap og tortur.
Les også: Topp 5: Gærninger på film!
Malcolm McDowell, som spilte Alex, har fortalt at han ikke forstår hvorfor filmen skapte så ekstreme reaksjoner da den kom. Han spilte sin rollefigur med en humoristisk tilnærming og forsto ikke hvorfor publikum reagerte med avsky.
– Jeg mener, å banke opp og voldta noen til «Singin’ In The Rain» – det morer meg, sa McDowell i et intervju med Filmbonanza i 2011.
Se intervjuet: Malcolm McDowell forstår ikke hvorfor folk kasta opp av A Clockwork Orange.
What we were after now was the old surprise visit. That was a real kick and good for laughs and lastings of the old ultraviolent. – Alex.
Med den syke kombinasjonen av vold, musikk og humor flyttet A Clockwork Orange grensene for hvordan man skildret vold på film, men kombinasjonen av sex og ekstrem vold ble for drøy kost for mange. Når filmen i tillegg kom opp i en rekke volds- og voldtektssaker, blant annet en voldtekt der overgriperne sang «Singin’ In The Rain», slik som i filmen, ble det for mye for Stanley Kubrick.
Sammen med Warner Brothers valgte han å trekke A Clockwork Orange fra markedet, og filmen ble ikke gitt ut på nytt i England før etter Kubricks død i 1999.
Skrevet av Marte Hedenstad.