Og ja, hun er ny i Tomb Raider (2013), hun er et menneske.
Heftige kroppsformer ble varemerket til eventyreren i hennes første periode (1997 – 2000) som spillverdenens ubestridte heltinne, fra første øyeblikk i dette comebackspillet er det helt andre karakteristikker som definerer fortellingen foran.
Om bord på utforskningsskipet Endurance leter Croft sammen med et lag brokete opportunister etter den tapte japanske sivilisasjonen Yamatai. Et sted i Stillehavet skal deres tapte øy ligge skjult av vær og vind. Overraskelsen er ikke stor, og spoilereffekten minimal, når jeg skriver at hun også tilbringe mesteparten av spillet på øya.
Av kjøtt og blod
Den viktige forskjellen er at Lara Croft denne ganger blir behandlet som John MacClane i den første Die Hard-filmen. Hun må tåle ekstreme smerter, ulykker, alvorlige fall og indre blødninger – alt bygger opp under vår sympati til heltinnen i sentrum for mysteriet rundt Yamatai-sivilisasjonen.
På samme måte som MacClanes utallige, og tilsynelatende umulige, hindringer, skaper sterke bånd mellom publikum og hovedpersonen, har spillregissør Cory Barlog og resten av utviklerne i studioet Crystal Dynamics satset alt på samme taktikk i Tomb Raider spillets første time. De lykkes fantastisk godt.
TOPP 5: Spillheltinner – damer som sparker ræv i spill
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
Rhianna Pratchett, datteren til den berømte fantasyforfatteren Terry, har skrevet en uvanlig kvinnefigur inn i en spillsjanger som i mange år har vært dominert av menn. Uvanlig fordi den rådende mentaliteten i deler av den høykommersielle spillindustrien ikke har trodd at kvinnelige hovedfigurer kan selge, slik art director hos Epic Games (står bak millionselgerserien Gears of War har uttalte i et intervju tidligere i år. Lara Croft anno 2013 er derfor en velkommen spillfigur, og Tomb Raider et dundrende comeback.
Brutalt
Spillet er det første i serien som har fått 18 års-aldersgrense, og det med god grunn. Ikke bare er påkjenningene Croft må gjennomgå ekstreme, men på den mystiske øya lurer det farer rundt enhver sving. Er du ikke oppmerksom, vil hodeskallen din bli knust, eller armer og ben brukket uten nåde.
Menneskeoffer i groteske templer slår an stemningen, omgivelsene og tonen i spillet signaliserer tidlig en mørkere retning på serien. Spillet er åpenbart ikke skapt for unge og barn, men sikter seg inn mot de voksne som trenger en real utfordring og spennende underholdning.
Fokuset på utstyr, egenskaper, og overlevelsesinstinkt, skiller Tomb Raider fra andre tredjepersons eventyrspill. Uten å insistere, forteller spillet at du bør være strategisk med tanke på hvordan du velger å utvikle Lara Croft. Hun får erfaringspoeng ved å fullføre oppdrag, eller ved å ta ut verdifulle (og farlige) dyr og personer, vanskelige motstandere byr på større belønninger, men også større farer. Med en spillfigur som fra starten fremstår som faktisk kjøtt og blod, tvinger Crystal Dynamics meg til å være på vakt – hele tiden.
Har jeg oversett noe? Hvor kan jeg finne flere piler til å forsvare meg med en bue? Jeg er skadet, hvor kan jeg finne et stille sted for å pleie sårene? Kartet i spillmenyen gir rask tilgang til tidligere besøkte spillområder, ofte fant jeg meg i den situasjonen at jeg reiste tilbake for å jakte, samle og hvile, før jeg igjen forsøkte å overvinne en hindring i fortellingen.
TOPP 5: Tøffe spacebabes – kun de tøffeste damene redder verden fra romvesener
(anmeldelsen fortsetter under traileren)
For lite variasjon
Hindringene er ofte et knippe skurker, og de står ofte i veien selv om du skal utføre helt vanlige spilloppgaver; som å hente et verktøy eller jakte på et dyr. Kampsituasjonene er ikke alltid dynamiske, og selv med Lara Crofts mange egenskaper ble kampene noe repeterende mot slutten av den i overkant 10 timer lange historien.
Og ved historiens slutt, stanset også min interesse for spillet i denne omgang. Flerspillersystemet er ikke en integrert del av spillfortellingen, animasjonene her er ikke tilpasset intense kamper mellom spillere, mens en rekke våpen er ubalanserte og gir urettferdige fordeler. Asymmetrisk flerspilling, hvor du kan utfordre andre spilleres rekorder i overlevelse og innsamling på øya, er den delen som bød meg på flest utfordringer – og burde vært tettere integrert i alle delene av spillet.
De trykkende omgivelsene og klaustrofobien, vises godt i grafikken spillet byr på. Maskinvarebegrensningene til Xbox 360 og Playstation 3 legger en demper på detaljnivået, mens PC-versjonen er både troverdig og autentisk – bortsett fra noen hysteriske feil i fysikkmotoren som styrer hestehalen til Croft.
Tomb Raider (2013) er et viktig spill. Lara Croft har tatt reisen fra å bli beundret av noen for sin slagkraftighet og idolisert av andre for sin kropp, til å bli en sårbar spillhelt som er lett å relatere seg til – det å påstå at kvinneroller er vanskelige å selge, motbevises bryskt med dette spillet.
Den gamle Lara Croft er død, lenge leve Lara Croft.
Filmpolitiet testet «Tomb Raider» (2013) på PC, spillet er også tilgjengelig på Xbox 360 og Playstation 3.
LES MER: Gjenoppliver Tomb Raider på filmlerretet, vil lære av Batman
