Engasjementet rundt norske fiksjonsserier har aldri vært større. I den anledning vil NRK kåre den beste norske TV-serien fra 2000 og frem til nå.
En fagjury har tatt utgangspunkt i alt som har vært produsert i dette tidsrommet og kommet frem til en topp 10-liste over de aller beste TV-seriene fra 2000 og frem til i dag.
- Juryen
- Juryformann Ulrik Eriksen, Morgenbladet
- Mikael Godø, Dagbladet
- Cecilie Asker, Aftenposten
- Terje Eidsvåg, Adresseavisa
- Aksel Kielland, frilansskribent
- Birger Vestmo, Filmpolitiet
- Anne Gjelsvik, filmprofessor ved NTNU
- Audun Engelstad, førsteamanuensis ved Filmskolen i Lillehammer
- Gry Rustad, stipendiat av IMK ved universitetet i Oslo
- Andreas Iversen, mastergrad i norske og danske tv-serier
Den totale lista over TV-serier som har vært med i kåringen finner du her.
Over hundre TV-serier har vært oppe til vurdering, på tiende til femteplass finner du Lilyhammer, Ran, Julekongen, Svarte penger — hvite løgner, Borettslaget og Torpedo — nå er det klart for fjerdeplass!
Topp tre avsløres i Filmbonanza torsdag kveld, klokken 20.55 på NRK2, og legges ut her på Filmpolitiets nettsider.
Nissene på låven (TVNorge, 2001)
24 deltagere samles på en låve for å konkurrere i å være den beste nissen. De to lagene, gråskjeggnissene og hvitskjeggnissene, samles hver dag til tvekamp i typiske juletradisjoner som å flette julekurver, bake pepperkaker og lussekatter. Kun den sterkeste nissen sitter igjen på julaften.
Da Espen Eckbo og Kristian Ødegård presenterte julekalenderen Nissene på låven for det norske folk i 2001, var det ikke alle som tok humoren i harseleringen med reality-sjangeren. Men med gode seertall og generelt fornøyde kritikere var serien en suksess.
Dagbladets Kurt Hanssen trillet terningkast fem og mente serien kunne gå inn i historien «som en kultklassiker på linje med The Julekalender». I dag, snart tretten år etter, er det liten tvil om at Nissene på låven har gjort nettopp det.
«Det jo aldri et godt tegn at de presenterer portrettet ditt i det første programmet. Det betyr jo liksom bare at de må presentere deg fort, for nå er du på vei på hue og ræva ut», sier karakteren Bent Leikvoll i den første episoden av Nissene på låven. Det er fra dette øyeblikket det blir det klart at Nissene på låven kommer til å være en uhyre treffende, morsom og selvrefleksiv reality-TV parodi, full av fortellerglede (og ikke minst glimrende sight gags).
I 2001 hadde konkurranserealitykonsepter som Big Brother, Farmen og Robinsonekspedisjonen så vidt begynt å etablere seg. I dag er det imponerende å se hvor godt Nissene på låven tok formatet, fra det som nå har blitt etablerte realitystereotyper, til de velkjente produsenttvistene og dramaturgien, på kornet. Realityparodien blandes i tillegg ekspertmessig med norske juletradisjoner og TV-kalenderens genretroper.
Nissene på låven fremstår derfor nå, over 10 år senere, som særdeles forut for sin tid. Likevel er det ikke (kun) den presise og smarte parodien som gjør Nissene på låven til en av de beste seriene fra 2000-tallet, men hvordan skuespillerne og komikerne makter å gi karakterene sine et særpreg og en menneskelighet de aller beste komiske karakterene og komediene må ha for å ta steget fra god til glimrende.
Av Gry Rustad
Ekte reality var den opprinnelige ideen
Ideen for Nissene på låven oppsto da Kristian Ødegård og Espen Eckbo bestemte seg for å starte et TV-produksjonsselskap sammen. Seefood TV AS ble til, men gutta manglet det viktigste — en idé til en TV-produksjon.
– Da satte vi oss alene inne på åtte kvadratmeter og hadde brainstorming med flipover. «Reality-julekalender» var da bare ett av åtte-ti stikkord på en tavle, forteller Espen Eckbo.
Først tenkte Ødegård og Eckbo på serien som et konsept for faktisk reality, ikke et humordrama i reality-sjangeren, men da konseptet etter hvert tok form, var de to serieskaperne selv veldig fornøyd med ideen.
– Vi var såpass gira over ideen selv at vi klarte å stable en minipilot på beina, eller en «mood-tape» som folk kaller det nå om dagen, før vi pitchet til Eivind Landsvert i TVNorge. Han likte det godt, men fremsto som ganske nøktern, med et høflig «vi gir lyd». Men han har fortalt senere at han like etterpå løp ut i korridoren og ropte «dere må komme og se!» til alle på huset.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Jobbet døgnet rundt for å bli ferdig
Deretter gikk ting raskt for Eckbo og Ødegård. Serieskaperne la frem minipiloten for TVNorge i slutten av august, bare få måneder før adventskalenderen skulle sendes. Tidspresset var enormt.
– Dette var høsten etter den første Big Brother-hypen, og vi mente det var avgjørende at parodien kom på lufta 1. desember samme år. Så vi ble nødt til å skrive, spille inn og klippe fire og en halv time med humordrama på tre måneder. Vi var heldigvis så uerfarne at vi ikke visste at noe sånt som regel tar årevis.
Eckbo forteller at den aller største utfordringen var å få manuset ferdig i tide. I en periode satt Ødegård og Eckbo oppe nattestid for å skrive manus og produksjonsplan for dagen etter.
– Det ble lite søvn, men det verste var etterarbeidet. Vi var helt uforberedt på hvor mye tid og ressurser som trengtes for å klippe det sammen. Kristian lærte seg AVID (klippeprogram, journ.anmn) i løpet av en natt, og satt på et klipperom i Nydalen døgnet rundt fra slutten av november og fram til lille julaften. Hans lengste økt var på 53 timer i strekk uten å sove, forteller Eckbo.
Heldigvis ble jobben etterhvert gjort lettere for Ødegård da de i tillegg fikk 11 klippere som jobbet skift. Eckbo sin jobb var å se gjennom versjoner og skrive detaljerte tilbakemeldinger. Deretter ble episodene sendt ned til TVNorge, med et håp om at de rakk å komme på lufta.
Hans lengste økt var på 53 timer i strekk uten å sove. Espen Eckbo om Kristian Ødegård
Artikkelen fortsetter under bildet.
Traff et bredt publikum
Heldigvis rakk alle episodene frem i tide, for Eckbo og Ødegård hadde mye å bevise. I forkant av 1. desember hadde flere kritikere vært negative til konseptet.
– Det begynte med en surmaget kronikk i Dagbladet før vi gikk på lufta, om at ikke engang jula var hellig for TVNorge, og nå skulle TVNorge utnytte jula i reality-sammenheng. Det lo vi godt av.
Ingen visste helt hva de kunne forvente av Nissene på låven. Var dette ekte reality, eller en parodi? Eckbo forteller at det virket som om flere var usikre på om dette var ekte eller ei, selv etter at serien hadde begynt å gå. Likevel tok det ikke lang tid før Nissene på låven fant sitt publikum, og adventskalenderen vokste seg større og større for hver dag.
– Fra vår lille klippeboble oppe i Nydalen var det nesten umulig å følge med på responsen. Vi tok imot noen journalister og så plutselig store oppslag i avisen, men det var først da Kristian ble gjenkjent av en drosjesjåfør, midt på natta på vei hjem fra klipperommet, at vi skjønte at dette hadde truffet ganske bredt.
God timing
Hvorfor serien slo så godt an er noe Eckbo gjerne skulle ha sett en analyse på, selv tror han utgangspunktet med god timing i forhold til å lage humor rundt reality-trenden.
– Folk hadde masse referanser frisk i minne, og det var faktisk mulig å kjenne igjen scener eller replikker fra de ekte realityseriene. Det var også et underdog-prosjekt med oddsene mot seg, da blir man fort heiet på av presse og publikum når man klarer å levere noe som ikke er så verst.
Nissene på låven har fått et langt liv etter den opprinnelige visningen og har blitt sendt i reprise som årets julekalender flere ganger. Eckbo tror at det er godt håndverk som ligger til grunn for seriens lange levetid.
– Fordi vi var så uerfarne tok vi andres innspill veldig varmt imot, det tror jeg motiverte alle involverte til å gi på litt ekstra. Stemningen var sånn på opptak at det eldre statist-ekteparet Bodil og Hilmar ble skrevet inn i større roller der og da, fordi alle syntes de var så søte. Sånt tillater man nok bare i et prosjekt som allerede er i krise, men når det først funker så kan det bli magisk.
– Det må også sier at mange av skuespillerne fra Nissene på låven har blitt store navn med tiden, det har selvfølgelig bidratt til at serien har fått et ekstra gullkantet preg i ettertid.