Denne anmeldelsen inneholder spoilers fra serien!
Fjerde sesong av Game of Thrones er over. Da jeg anmeldte de tre første episodene tidligere i vår skrev jeg at det var «en strålende oppladning før helvete bryter løs», og det var det virkelig.
Kaoset i King’s Landing har preget denne sesongen, magien i universet har fått større plass, og flere rollefigurer har blitt sendt ut i ukjent farvann.
Med den nest siste episoden slo serien den gamle rekorden til Sopranos, og er nå den mest sette serien til HBO. Det er heller ingen tvil om at Game of Thrones fortsatt holder et høyt nivå.
Likevel er jeg ikke like fra meg av begeistring for denne sesongen som jeg har vært for de første tre, det kan ha noe med at dette også er sesongen som avviker mest fra bøkene, men jeg synes fortsatt HBO har forvaltet George R. R. Martins verk på en god måte.
Les også: «Game of Thrones»-stjerne blir Aquaman
Et etterlengtet dødsfall
Kaos i King’s Landing preger som sagt denne sesongen. Kong Joffreys grusomme, men mye etterlengtede død, fører til vanskeligheter for Tyrion som får skylda for drapet. Sansa, som anses som Tyrions medsammensvorne, må flykte fra King’s Landing til the Aerie, der hun utvikler et tvilsomt forhold med Littlefinger.
I nord kjemper Jon Snow og the Night’s Watch mot wildling-horden, som ønsker å søke tilflukt bak muren fra de mørke kreftene som rører seg i nord.
I øst innser Daenerys at gode intensjoner ikke alltid er ensbetydende med godt lederskap, og hun begynner å få problemer når slavene hun har frigitt i Meereen ønsker seg tilbake til sine eiere.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Tyrions store oppgjør
Karakterutvikling har alltid vært en viktig del av Game of Thrones og fokuset på dette er større enn noensinne i denne sesongen. Dette har ført til at handlingen har gått tregere fremover, men vi har til gjengjeld lært flere rollefigurer bedre å kjenne.
Sansas vei fra forskremt ungpike til en kvinne, som begynner å forstå at hun må bruke list om hun skal overleve i De Syv Kongeriker, er interessant å følge med på, og det er skremmende å se hvordan Aryas beinharde rundreise med Sandor Clegane er i ferd med å gjøre henne til en iskald, liten morder.
Likevel er det nok en gang Peter Dinklage som stjeler showet, for dette har i stor grad vært Tyrion Lannister sin sesong.
I tre år har vi fulgt med på hvordan Tyrion har forsøkt å gjøre faren Tywin Lannister til lags, en umulig oppgave med tanke på at Tywin helst skulle sett sin sønn død. Og vi har fulgt med på hvordan Cerseis urettmessige hat for broren har gjort livet vanskelig for ham.
Oppgjørets time er kommet i denne sesongen. Tyrion ender opp i retten for en handling han ikke har begått, hans eneste forbrytelse er, som han sier det selv, å bli født som dverg.
Med episoden The Laws of Gods and Men gjør Peter Dinklage sin beste skuespillerprestasjon i Game of Thrones til nå, når han i sinne og bitterhet sier han ikke drepte Joffrey, men at han skulle ønske han hadde gjort det.
I wish I was the monster you think I am. I wish I had enough poison for the whole pack of you. I would gladly give my life to watch you all swallow it.
Scenen er Emmy-verdig på alle måter, og selv om jeg setter penga mine på at Matthew McConaughey stikker av med prisen for beste mannlige hovedrolle i år (True Detective), så håper jeg Peter Dinklage også blir nominert igjen.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Strålende casting
Når vi først snakker om skuespillerprestasjoner må Pedro Pascal nevnes. Han er perfekt castet i rollen som Oberyn Martell, og hans tilstedeværelse spritet opp hofflivet i King’s Landing betraktelig.
Og da snakker jeg ikke om hærskaren av horer han gjerne omga seg med, men hans sjarm og spydige humor.
Det er synd at vi ikke får se mer til Oberyn Martell, men hans dager var selvfølgelig talte fra det øyeblikket han satt sine føtter i King’s Landing. Hans død er den mest brutale jeg har sett i Game of Thrones til nå, og selv om jeg visste hva som skulle skje ble jeg sjokkert da The Mountain smadret hodet hans som en overmoden drue.
Serieskapere David Benioff og D.B. Weiss gjør, i likhet med George R. R. Martin, det de kan for å sjokkere, og i denne scenen ble brutaliteten som beskrives i bøkene ekstrem da den dukket opp på TV-skjermen.
Les også: TV-serie-fan i fornektelse har laget alternativ slutt på «Game of Thrones»-episode
Skuffende sesongfinale
I forkant av sesongfinalen lovet Weiss og Benioff at dette skulle bli den beste finalen i serien så langt. Så store ord er det nærmest umulig å leve opp til, og det klarte ikke episoden heller.
Kvinnen med kallenavnet Lady Stoneheart (ekstern lenke, GIGANTISK SPOILER) glimret med sitt fravær, og jeg regner med at serieskaperne ønsker å spare henne til sesongpremieren neste år.
Det er forståelig, men fordi Tyrions oppgjør med Tywin ikke ble så bra som jeg hadde håpet falt det noe sammen for min del. Her er jeg absolutt farget av mine forventninger fra boka, og det er mulig TV-seere som ikke har lest A Storm of Swords blir mer begeistret enn meg.
At forandringer må gjøres når bok skal bli TV forstår jeg godt, det er ikke alltid det som fungerer på papir oversetter bra til skjermen, noen ganger må det kuttes for å spare tid, og når noe fjernes må det nødvendigvis omskrivninger til også. Derfor forstår jeg hvorfor Beniof og Weiss skrev om Tyrions store avslutning i denne sesongen, men at de har kuttet ut Jaimes og Tyrions samtale i fangehullet før Jaime redder Tyrion er veldig trist.
Når de kutter ut Jaimes innrømmelse om at Tyrions første kone Tasha aldri var en hore Jaime hadde leid inn (jmf. episode 9 i sesong 1), men at hun faktisk var forelsket i ham, så får vi ikke et like godt innblikk i Tyrions raseri mot Tywin og hvorfor han til slutt handler som han gjør.
Dette fører igjen til at Tywins berømte ord: «Wherever whores go», heller ikke er med, og det føles som et stort tap for min del. Når det er sagt, så ser jeg at scenen fungerer slik den er på TV-skjermen, den fungerer, men den kunne ha vært legendarisk.
Tøff kampsekvens
At det var Brienne som fikk ta livet av Sandor Clegane til slutt er et annet eksempel på endringer fra boka, men i motsetning til Tywins avskjed synes jeg dette var stilig.
Gwendoline Christie er strålende i rollen som Brienne, og jeg liker at hun fikk mer tid på skjermen. Det hjelper selvfølgelig på at kampsekvensen mellom the Maid of Tarth og the Hound er rå, og det er tøft at Brienne virkelig får vist hva hun er god for.
Les også: Gwendoline Christie til «Star Wars»
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
En herlig følelse av forventning
Det mest emosjonelle øyeblikket for meg denne sesongen var i sesongfinalen da Daenerys låste dragene sine ned i katakombene under Meeren. Tårene falt da dragene fortvilet skrek etter moren sin mens hun forlot dem.
Og selv om jeg ikke synes at denne finalen overgikk fjorårets, rundet den absolutt av sesongen på en fin måte, og la virkelig til rette for at TV-seerne vil sitte klistret foran TV-skjermen under sesongpremieren neste år.
Endelig er Brans lange ferd for å finne «the three eyed raven» over, og det er spennende å se at mer magi finner veien inn i historien. Hvordan det går med Tyrion og Varys, som er i ferd med å forlate King’s Landing skal også bli interessant å følge med på, men historielinjen jeg er mest gira på å se fortsettelsen av er Aryas.
Følelsen av store forventninger lå i lufta da Arya skuet utover havet på vei til Braavos, i sesongfinalens siste bilder. Det skal bli en fryd å se hvor ordene «valar morghulis» tar henne.
