I over 20 år har Mortal Kombat-spillene hatt et frynsete rykte. Foreldre har med skrekk sett på de blodige kampene, mens de yngre spillerne har frydet seg over å spille noe forbudt. Slik var det da jeg var 12 år gammel, slik er det for 12 åringer i dag.
Volden er grotesk og overdreven, den er rett og slett parodisk. I Mortal Kombat X er ironien og den bekmørke humoren er smurt i tykke lag. Også historien, som er den mest gjennomarbeida i spillseriens historie, har disse trekkene og kan best sammenlignes med en actionfilm fra 80-tallet av B-film-kvalitet.
Kjente helter og nye ansikter
Kjente ansikter er fortsatt med, som Johnny Cage, Sonya Blade, Scorpion og Sub Zero. Alle de gamle heltene knyttes til nye kamphaner, som i fortellingen om en ny krise i forholdet mellom jorden og de gamle gudenes hjem må samarbeide og kjempe mot hverandre. Bortsett fra kampene er det mange og lange filmsekvenser, som brytes opp av QTE-hendelser (knappestyrte sekvenser). Alt er delt inn i kapitler som fokuserer på hver sin figur, som alle får omkring fire kamper til å vise sin makt.
Men det er jo ikke historien som er det viktigste, tross alt handler det om å mose motstandere så hardt at bein knekker og blodspruten står.
Er du ikke en erfaren bruker av slåssespill, vil det være en tøff bøyg å komme i gang.
TOPP 5: Slåssespillfigurer – her er våre favoritter
Bekmørk humor og tonnevis med blod
For noen er halve moroa å lære seg de ulike angrepene og knappekombinasjonene, men Mortal Kombat X mangler insentiver for å ta i bruk hele reportoiret. Dette gjør det vanlig – spesielt i nettkamper – å gjenbruke de samme bevegelsene om igjen og om igjen.
Spesielt irriterende blir dette med «X-Ray»-angrepene, kraftige, visuelle og lettbrukte angrep hvor kampene går inn i pause mens figurene utfører knusende kombinasjoner. Til å begynne med er det noe som løfter spillet, men lengden på flere av dem fører spillopplevelsen ut i unaturlige pauser etter bare et par repetisjoner.
Å avslutte en kamp med en Fatality – en overdrevent grafisk henrettelse – understreker på sin side spillets bekmørke humor og bidrar til stadige sjokkartede reaksjoner fra tilskuere. Det siste med rette, for dette er et spill som vil provosere og støte alle som ikke er innforstått med premisset.
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
Mortal Kombat X følger opp en 20 år gammel spilltradisjon ved å plassere seg trygt innenfor rammene til sjokk-, splatter- og slasherfilmer. Blodet renner i strie strømmer, bein knekkes så mange ganger i løpet av én eneste kamp at du bare kan gi opp telle, og figurene kaster trashy one-liner-sitater på hver andre uten stans. Figuranimasjonene er svært gode og løfter spillet – opplevelsen av å spille en kung fu-film har ikke vært bedre formildet i spillserien før.
Nett i fokus – men med mangler
Nettfunksjonaliteten er omfattende, med muligheter for å spille på lag mot andre eller møte én enkelt spiller til dyst. Likevel savner jeg muligheten, spesielt i lagfunksjonene, til å ta med en spiller i min egen sofa.
Også en kontinuerlig kamp mellom fem fraksjoner gjennomsyrer spillet. I starten må alle spillere velge hvilken gruppering de skal tilhøre, alle fremtidige kamper – enten på nett eller mot datamaskinen – vil bidra til de enkelte gruppenes verdensdominans.
Dette er et morsomt overbyggende konsept, men som ikke tilfører spillopplevelsen særlig verdi.
Nettforsinkelse er noe som også merkes tidvis, for vanlige spillere vil ikke de tidvis hikkene være et problem, men for den dedikerte spiller vil slike små hopp være forskjellen på seier eller tap. Og nettopp denne balansen mellom vanlige spillere og hardbarkede tilhengere er det som definerer spillet ved veis ende.
Uten ønske om å sette deg inn og lære alle bevegelsene og kombinasjonene vil Mortal Kombat X likevel ikke engasjere i det lange løp, men velger du først å dedikere deg vil du finne et slåssespill med fart og intensitet i førersetet.
