Du vet hvordan det er med klovner. Når noe som er ment å være artig blir forvridd til noe mørkt og dystert, blir det på en måte ekstra ille. Akkurat sånn er det med fornøyelsesparken i The Park, der du vandrer forskremt rundt blant havarerte radiobiler og rustne berg-og-dal-baner på nattestid.

Og jeg ble oppriktig redd et par ganger, men spillet støter på noen feilskjær underveis og historien ender litt uforløst.

Anmeldelse: «Until Dawn» – Et velregissert skrekkfilmspill i samme ånd som «Heavy Rain»!

Mystisk forvandling

Du spiller Lorraine, en litt frynsete, men kjærlig mor som har vært en dag i Atlantic Island Park med sønnen sin Callum.

Når guttungen løper inn igjen på jakt etter en gjenglemt kosebamse, må du inn etter ham. Plutselig ser parken helt annerledes ut, det ser ut til at den har vært stengt i flere år. Hva skjer?

Du roper etter Callum, og av og til kan du høre ham rope tilbake. Men hva er det han hvisker så lavt at du nesten ikke hører det?

Du spiller Lorraine i The Park. (Foto: Funcom).
Du spiller Lorraine i The Park. (Foto: Funcom).
Nifs atmosfære

Spillmekanikken er enkel. Du beveger deg rundt i parken med tastaturet, et klikk med musetasten utløser et rop etter Callum. Hvis du er i nærheten av en ledetråd om hva som har skjedd med parken, eller hvor gutten befinner seg, utløser museklikket også et hint på skjermen.

The Park kan virkelig skilte med en guffen stemning, men feiler likevel på enkelte skrekkelementer. Spillet er best når det med den nifse atmosfæren spiller på mine forventninger om å bli skremt, ikke når det faktisk forsøker å få meg til å skvette.

Det som er ment å være en skummel figur, ser ut som noe man kan finne i lekebutikken i disse halloween-tider. Den dårlige figuren river meg ut av spillopplevelsen slik at den ubehagelige atmosfæren letter.

Jeg irriterer meg også over at det tar så lang tid før Lorraine virker å forstå at noe er fryktelig galt. Det tar lang tid før ropene hennes etter Callum blir skikkelig engstelige, og det er først mot slutten av spillet hun, og dermed også jeg, blir ordentlig redd.

Han fyren her er ikke særlig skummel... (Foto: The Park).
Han fyren her er ikke særlig skummel… (Foto: The Park).
Ble dritredd

Det er når det begynner å gå opp for Lorraine hva som egentlig skjer at The Park blir virkelig bra. Uten å si for mye er depresjon og psykose temaer i spillet.

Små drypp av dette trenger gjennom underveis, og mot slutten av spillet snører det seg virkelig til. mot slutten gjør spillskaperne et grep som er særdeles effektfullt. Jeg vil ikke avsløre hva det er, men det fungerte så bra at jeg ble dritredd og begynte å snakke til meg selv. “Nei, det er nok nå, jeg vil ikke mer!”

Dessverre holder det heller ikke her helt i mål. Etter et godt høydepunkt haster historien for raskt mot slutten. Tematikken og historien kunne vært utnyttet bedre.

Men for all del, det er absolutt verdt å sette av et par timer til The Park. Jeg brukte omtrent en og en halv time på spillet, og jeg var svett i nakken og glad for at det var over da jeg ble ferdig. Og sånn skal det jo være med et skrekkspill!

Har du spilt «The Park»? Si din mening om spillet i kommentarfeltet! Men unngå spoilere. 🙂
Nei!, nei! Jeg vil ikke gå ned her!!!  (Skjermdump: Marte Hedenstad).
Nei!, nei! Jeg vil ikke gå ned her!!! (Skjermdump: Marte Hedenstad).

Om SPILLET

The Park
  • The Park
  • Slippdato: 27.10.2015
  • Utgiver: Funcom
  • Plattformer: PC
  • Sjanger: Skrekk