Stranger Things er en serie som oser av referanser til 80-tallets familievennlige spenningsfilmer, og som klarer å høste den tykke nostalgitåka til en stemningsfull og sår mysterieserie.
Her er de nerdete barna helter, det lurer noe mystisk i skyggene og det lokale militæranlegget har noe skummelt på gang.
Med noen knallgode rollefigurer, et knakende godt soundtrack og en lekker fargepalett som gir behagelig frysninger nedover ryggen, har brødrene Matt og Ross Duffer skapt en kul og rik verden. Hvor tema som vennskap og det å miste et barn behandles både lunt og brutalt.
ANMELDELSE: The Night Of – HBO tilbake til røttene
Er det noe mystisk der ute?
Året er 1983 og etter en real runde med rollespill i kjellerstua, må firerbanden Mike (Finn Wolfhard), Dustin (Gaten Matarazzo), Lucas (Caleb McLaughlin) og Will (Noah Schnapp) bryte opp for kvelden.
Men bare tre av guttene legger seg i sin egen seng den natten. På veien hjem forsvinner Will sporløst, og i de neste dagene og ukene er mor, venner og politikorpset i den lille småbyen Hawkins i Indiana på leting.
Mamma Joyce (Winona Ryder) er overbevist om at hun kan høre sin sønn kommunisere gjennom elektriske forstyrrelser, mens guttene tyr til sin kule vitenskapslærer for å sjekke noen av sine teorier rundt forsvinningen.
KINOSOMMEREN 1982: E.T. I Poltergeist I TRON I The Thing I Blade Runner
Stranger Things klarer på imponerende vis å kombinere High School-sjangerens stemning og kulisser med en blanding av Steven Spielbergs 80-talls lunhet og Stephen Kings øye for det ubehagelige.
Vi får henge i kjellerstua, ved skapene i skolegangen, på hjemme alene festen og på burgersjappa, samtidig som etterforskningen tar oss med inn i hemmelige laboratorier og inn i det utrolige.
Det hele krydret av en god dose nerdehumor, en nese for smarte visuelle overganger og rikelig med situasjoner hvor det å rekke å lukke døra/trykke på heisknappen/vrikke seg fri gir effektiv spenning.
Mye under overflaten
Det er lett finne ting å klage på i Stranger Things – hvis man vil. Dette er den scenen fra Alien, den gåturen fra Stand By Me og det forholdet fra E.T.
Serien er et lappeteppe av kjente handlingstråder og scener, men brødrene Duffer legger på ingen måte skjul på sine inspirasjonskilder. De klarer å få disse brikkene til å smelte sammen til noe større enn sine respektive referanser, og bruker det nostalgiske sløret til å skape et stilsikkert fiksjonsunivers som holdes i både bilder og historie.
Her veves vitenskap, populærkultur og det overnaturlige sammen av en usynlig tråd som glimtvis lar snev av et større tematisk alvor skinne gjennom.
ANMELDELSE: Halt and Catch Fire – Drivende godt fra databransjens ville ungdomstid
Som noen av de beste familiefilmene fra 80-tallet, klarer Stranger Things å bruke en dramatisk spenningshistorie til å fortelle noe større mellom linjene.
Tematisk er dette en historie om hvor grusomt det kan være når noen av de yngste blir tatt fra oss, eller rammes av noe uhelbredelig. Serien griper inn i de følelsesmessige reaksjonene, og utforsker de både fra barneperspektiv, fra samfunnsperspektiv og fra foreldreperspektiv.
Dette er tråder som går utover den faktiske handlingen i serien, og kan leses ut av både rollefigurer, detaljer og sideplott. Her er serien god til å si mye om savn, mot, fortvilelse og desperasjon.
https://www.youtube.com/watch?v=XWxyRG_tckY
Det svinger av rollegalleriet
En av seriens styrker er at Stranger Things klarer å bygge særegne stemninger og relasjoner innen de ulike gruppene vi henger med, samtidig som de funger godt sammen når de overlapper.
Duffer-brødrene får til sexfikserte småbytenåringer. De får til det godlynte og naive sheriffkontoret. De får til det kjølige militæranlegget. De får til den tynnslitte alenemorfrustrasjonen i et dårlig isolert hus i utkanten av byen. Og viktigst av alt – de får kjemien i den unge vennegjengen til å sitte perfekt i kjellerstua.
Hver for seg er disse miljøene fulle av sjangersmak, men den vaskes ikke bort når de krysser hverandre.
ANMELDELSE: The Legend of Tarzan – For mye neve, for lite hjerte
En blomsterbukett bør gå til de som har valgt ut skuespillerne. Serien treffer blinkskudd med de sentrale rollene.
Sheriff Hopper blir akkurat så plaget og rufsete som han skal være i David Harbours godlynte tolkning. Winona Ryder bærer styrken og fortvilelsen til en ung mor som nekter å gi opp håpet. Og hun matches utmerket av Joyces eldste sønn, spilt av Charlie Heaton, som mestrer outsiderens tilbakeholdne verdighet i møte med både bøller og en mor som glipper ut i fortvilelse.
Best liker jeg likevel å henge med nerdegjengen. Finn Wolfhard og Millie Bobby Brown kler å være hjernen og musklene i mysterieoppklaringens driftigste duo. Og Gaten Matarazzo som den såre og morsomme Dustin er noe av det mest umiddelbart sjarmerende jeg har sett av en ung skuespiller.
Det komplekse rollegalleriet, den småmagiske estetikken og den tettvevde underteksten gjør Stranger Things til en serie som fanger essensen av 80-tallets entusiastiske fortellerglede, og får den til å skinne på skjermen i 2016.
Har du kjellerstue, så slå av taklampa og se serien der.
