Sveriges første Netflix-original ser sterk ut på papiret. Basert på en boksuksess av Malin Persson Giolito, med tydelige visuelle sjangermarkører for «skandinavisk noir» og sentrert rundt en brutal skoleskyting i Stockholms rike forstad Djursholm. «Broen»-manusforfatter Camilla Ahlgren har stått for seriemanuset, «Nobel»-regissør Per-Olav Sørensen har regi og dirrende bak tema som sosialt press, omsorgssvikt, fremmedfrykt, rusmisbruk og den nevnte nedslaktingen i klaserommet ligger et «who dunnit«-mysterium og et rettsdrama som skal fenge de mer krimtørste TV-seerne.
Alt dette er med på å sikre at «Quicksand – Størst av alt» er en formmessig solid og velgjort serie som tar opp flere av velferdssamfunnets vondeste og vanskeligste problemstillinger. Men til tross for en rekke aktuelle og kontroversielle poeng, og et rollegalleri som sliter med voldsomme og virkelighetsnære utfordringer: Dette er en serie som hverken slår fra seg som tematisk interessant drama, gir særlig innsikt i sine tragedier eller fenger i sitt krimmysterium.
ANMELDELSE: Hanna – Barsk jaktgryte
Grå, blodig og blytung
Vi kastes hardt inn i handlingen rett etter en skoleskyting på en privatskole, hvor 18 år gamle Sebastian Fagerman (Felix Sandman) har skutt flere av sine klassekamerater. Politiet stormer inn i en grå, blodig og blytung åpningssekvens, og finner en skjelvende Maja Norberg (Hanna Ardéhn) sittende blant døde klassekamerater. Hun blir først fraktet til sykehuset, men undersøkelser viser raskt at Maja har hatt en rolle i skytingen. Hun arresteres derfor, og tiltales for drap og medvirkning til drap.
Derifra fortelles forhistorien i fragmenter. En del tilbakeblikk kommer fram i avhør og vitneforklaringer, en del kommer som Majas minner. Hun har hatt et kjærlighetsforhold til Sebastian. Et forhold preget av en sterk forelskelse, tilgang på en vill luksus og et møte med en meget dysfunksjonell rikmannsfamilie fra Stockholms «verste vestkant».
Denne formen, hvor avsløringene bak en tragedie kommer gjennom minner og forklaringer, har klare fellestrekk med Netflix sin egen «13 Reasons Why». Det er også flere likheter mellom de to seriene når det gjelder rollefigurenes utfordringer og hemmeligheter. Men dette er mye mer enn en nordisk kopi. Politiets krisehåndtering, samfunnets reaksjon, Majas velvære og den særdeles ladde etterforskningen og rettssaken bringes hele tiden til forgrunnen mellom tilbakeblikkene. Dette gir serien et markant skandinavisk drag og et tydelig lokalt særpreg for en serie som skal ut av Skandinavia og hjem til et internasjonalt Netflix-publikum. Denne geografiske tilhørigheten forsterkes av et visuelt uttrykk som domineres av en rå og realistisk gråtone som ligger nært det kjølige uttrykket som har blitt et kjennetegn for den «nordisk noir»-sjangeren.
Seriens sterkeste kort er Hanna Ardéhns tolkning av Maja Norberg etter skoleskytingen. Den unge skuespilleren formidler godt det sjokket og den voldsomme påkjenningen hun opplever både i klasserommet, på sykehuset og etter hvert også i fengselet. Det er i hennes reaksjoner i seriens nåtid, i samspill med fengselsansatte eller i isolasjon på cellen, at seriens mest slagkraftige og ektefølte scener kommer.
I tilbakeblikkene er både skuespillerprestasjonene og manuset mer ordinært. Det er øyeblikk som har både stemning og emosjonell dybde underveis, men de kommer sjeldent og høstes kjapt for all energi og spenning.
ANMELDELSE: Dumbo – Eventyrlig film på det trygge og jevne
Sikter bredt, men sneier bare borti
Det skorter ikke på kontroversielle og vanskelige tema i dette generasjonsfokuserte krimdramaet. I seriens tilbakeskuende jakt på hvorfor og hvordan denne skoleskytingen har skjedd, sneier historien innom en rekke problemområder for vårt unge kjernegalleri. Familievold, sosial urettferdighet, klasseskiller, narkotikamisbruk, rasisme, innvandring, våpenopplæring, omsorgssvikt, psykisk helse og fremmedgjøring.
Det er vanskelig å kritisere serieskaperne for å ville ta opp disse viktige temaene, men jeg synes både selve historien og publikum får lite ut av denne voldsomme appetitten på det såre og vanskelige. De situasjonene, de hendelsene og den dialogen vi presenteres for er ofte av den generiske sorten. Her får vi tydelig beskjed om konfliktens tema og at dette er alvorlige greier, uten at scenene hverken virkelig når igjennom til publikum eller klarer å treffe nerven i hvorfor dette er så inderlig vondt og tragisk for rollefigurene. Det siktes etter poengterte observasjoner om vårt samfunn anno 2019, men det sneies bare innom.
Jeg klarer rett og slett ikke helt å finne ut hva den store styrke til «Quicksand – Størst av alt» er. Den er ikke veldig god til å gi noen dypere innsikt i bakgrunnen for skoleskytingen. Som skildringer av sitt samfunn og sitt ungdomsmiljø ligger den flere hakk bak serier som «SKAM» og de beste High School-dramafilmene. Som krimserie, med rettssal og tilbakeblikk som motor for mysteriet, blir den ujevn og mangler et ordentlig klimaks. Som psykologisk thriller med trekantmotiv kribler den bare glimtvis. Og som skildring av fremmedgjort ungdom som lider kraftig bak fasaden, har den ikke de samme krokene og formidlingsevnen som gjorde en serie som for eksempel «13 Reasons Why» til en fortelling som virkelig traff tidsånden.
Dette er jevnt solid laget og det ser flott ut på skjermen. Og selv om serien mangler store styrker, har den heller ingen store svakheter. «Quicksand – Størst av alt» vil nok finne seg et publikum. Og hvis du synes den høres spennende ut, så er den verdt å sjekke ut. Men for meg havner denne serien i den stadig voksende klasen av velproduserte, men anonyme, uengasjerende og ordinære originalserier fra Netflix.
«Quicksand – Størst av alt» har premiere på Netflix fredag 5. april. Serien består av seks episoder.
