Endelig er Netflix kanskje beste dramaserie tilbake! Den første sesongen av «Mindhunter» trollbandt oss med sitt fascinerende, men også ubehagelige dypdykk ned i en seriemorders sinn da den kom for nesten to år siden. Ventetiden på fortsettelsen har ikke gjort sesong to noe dårligere.

Fortsatt er det seriens tilbakeholdenhet som gjør den så bra, og fortsatt kan vi kose oss med de fengslende samtalene med «ekte» seriemordere.

«Mindhunter» tar seg tid til å dvele ved de mest ubehagelige krikene og krokene i menneskesinnet, og det er nettopp dette som er seriens sterkeste kort.

Anmeldt: «Mindhunter» S01 – Et fascinerende stykke FBI-historie.

Albert Jones, Holt McCallany og Jonathan Groff i Mindhunter S02. (Foto: Netflix).
Større satsing fra FBI

Serien fortsetter der den første sesongen slapp. FBI-agenten Holden Ford (Jonathan Groff) fikk et angstanfall da han besøkte seriemorderen Ed Kemper på sykehuset, og nå er han selv innlagt på psykiatrisk avdeling.

Hjemme i Quantico forsøker Bill Tench (Holt McCallany) å holde fortet. Den nye sjefen Ted Gunn (Michael Cerveris) har mer tro på adferdsanalysens fremtid i FBI, og Tench og Co. får derfor fortsette sin kartlegging av seriemorderes psyke i større skala.

Kriteriet er at Tench klarer å holde Holden i tømmene, samtidig som partneren får nok frihet til å bruke sine instinkter. Dette er selvfølgelig lettere sagt enn gjort.

Noen åsted er verre enn andre i Mindhunter. (Foto: Netflix).
Problemer på hjemmebane

Innledningsvis bruker sesongen litt tid på Holdens psyke, men dette blir lagt på hylla litt for fort og Holdens frykt for sin egen fascinasjon for seriemorderne utforskes ikke videre. Det er synd siden sesongen innledes med et psykisk sammenbrudd nettopp på grunn av dette.

For å gi den fabelaktige Anna Torv litt mer å spille på, innleder Dr. Wendy Carr et forhold med en lokal bartender. Men selv om dette forholdet gir oss litt mer innsikt i hvem Wendy er, får aldri denne historielinjen nok slagkraft til at den blir skikkelig interessant.

Bortsett fra seriemorderne ligger hovedfokuset denne sesongen på Bill Tench som har trøbbel på hjemmebane. Plottet som utspiller seg her er kanskje ikke hundre prosent troverdig, men like fullt utrolig fascinerende.

Uten å avsløre hva det gjelder kan jeg si at det han jobber med plutselig treffer han på et mer personlig plan, og at dette skaper problemer for Tench i arbeidet.

Anna Torv er en strålende skuespiller, som får litt mer å spille på i denne sesongen av Mindhunter. (Foto: Netflix).
Fengslende scener

Som nevnt innledningsvis er det sammen med seriemorderne manusforfatterne og skuespillerne i «Mindhunter» briljerer.

Seriens beste øyeblikk ligger i de mange intervjuscenene, der vi forsøker å komme inn bak pannebrasken på mennesker som har gjort grusomme ting.

Når seriemorderne forteller sine makabre historier, faller aldri serieskaperne for fristelsen til å klippe til hendelsene for å visualisere det som forklares. Og det er nettopp det at vi aldri får se mordene som omtales som gjør det hele så fengslende.

Isteden fokuseres det på hvordan ansikt, kroppsspråk og reaksjonsmønster påvirkes av det som fortelles, og her leverer seriens skuespillere strålende.

Som seer sitter jeg trollbundet av ordene til morderen, mens jeg forsøker å forstå mennesket på andre siden av bordet.

Turen går til Atlanta i andre halvdel av sesong to av Mindhunter. (Foto: Netflix).
Kunsten å antyde

Som i første sesong følger vi den mystiske BTK-morderen på siden av historien, men i motsetning til i forrige sesong blir Holden og Tench innblandet i etterforskningen av denne seriemorderen.

I andre episode tar produsent David Fincher, som har regi på de tre første episodene, kunsten å antyde, men aldri avsløre til nye høyder da Tench intervjuer en av morderens ofre som har overlevd.

Familien til Kevin Bright ble drept i 1974 og Kevin er det eneste vitnet, men fordi ansiktet hans ble stygt skamfert i møtet med morderen ønsker han ikke at Tench skal se på ham under samtalen.

Vi møter Kevin på en tom parkeringsplass og kameraet fokuserer på Tench der han sitter foran i bilen, mens Kevin sitter i baksetet. Vi får se konturene av Kevins ansikt, men som for å følge guttens ønsker får heller aldri vi se hvor ødelagt fjeset hans har blitt.

Og vi trenger ikke å se det for å forstå. For Kevins kroppsspråk og stemme vitner sterkt om hvor vanskelig det er å gjenoppleve det hele i gjenfortellingen. Skuespiller Andrew Yackel spiller vanvittig godt og som publikum sitter man igjen med gråten i halsen i det Kevin vrenger bildøra opp og løper sin vei.

Barnemordene i Atlanta

«Mindhunter» tvinger oss til å tenke over en rekke ubehagelige spørsmål av typen, hva er det som skaper en morder? Hvorfor er seriemordere så fascinerende?

I sesong to så stiller den også politiet og FBIs måte å jobbe på til veggs, i det vi sitter igjen med spørsmålet om den virkelige morderen er tatt.

I andre del av sesongen blir Holden og Tench en del av etterforskningen av de berømte barnemordene i Atlanta. Fra 1979 til 1981 ble nesten tretti svarte barn og unge drept i Atlanta, og FBI trodde man hadde med en seriemorder å gjøre.

Denne saken er fortsatt kontroversiell den dag i dag, fordi personen som til slutt ble bura inne fortsatt hevder sin uskyld. En rekke konspirasjonsteorier har oppstått i kjølvannet – kan det ha vært noen andre som sto bak? Var det hele et komplott? Var personen som ble tatt til slutt kun en som var på feil sted til feil tid da myndighetene trengte en syndebukk? Eller er den dømte virkelig skyldig?

Alle disse spørsmålene blir stilt i «Mindhunter», noe som skaper en veldig spennende historie å følge.

Hvis du er interessert i å vite mer om «The Atlanta Monster» kan jeg anbefale denne podkasten.

Venter spent på fortsettelsen

Som i den første sesongen er det ulik lengde på episodene også i sesong to. Jeg liker at seriens handling aldri presses inn i et satt format, men at episodene avsluttes der det er naturlig.

Det bidrar til at «Mindhunter» aldri dras for langt ut og blir kjedelig. Isteden er serien fengslende fra start til slutt, og tvinger oss til å være til stede i øyeblikket mens vi må kjenne på ubehaget av spørsmålene den stiller.

«Mindhunter» er fortsatt ubehagelig god i sin andre sesong, og jeg krysser fingrene for at det ikke blir så lenge som to år til fortsettelsen.

Om SERIEN

Mindhunter
  • Mindhunter
  • Slippdato: 16.08.2019
  • Sesong: 2
  • Regi: David Fincher, Andrew Dominik, Carl Franklin
  • Utgiver: Netflix
  • Serieskaper: Joe Penhal
  • Aldersgrense: 16 år
  • Sjanger: Drama

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.