På Netflix nå: «Lost Girls» er en vond og mørk historie fra virkeligheten med få lyspunkter. Det er det heller ikke noen grunn til at den skulle ha, all den tid det handler om en ung, forsvunnet kvinne som trolig er myrdet.
Dessverre skjemmes filmen av tynne personkarakteristikker og enkle situasjonsbeskrivelser. Den vil heller være «true crime» enn å utforske potensielt spennende relasjoner, og undertittelen «An Unsolved American Mystery» legger opp til en skuffelse, selv om den er delvis misvisende.
«Lost Girls» ligner mer på en TV-film enn en fullverdig kinofilm. Argumentet står kanskje svakt siden dette kommer fra Netflix, men vi har blitt vante til at deres høyprofilerte filmer holder fullverdig kinokvalitet. «Lost Girls» bærer preg av å være «denne ukas krimgåte» og er lett sett, men kun middels interessant.
ANMELDELSE: «iHuman» vekker lysten til å koble seg fra alt av data og internett
Leter etter forsvunnet datter
Mari Gilbert (Amy Ryan) tar affære når hennes 24 år gamle datter Shannan forsvinner i 2010, uten at hverken politiet eller media bryr seg. Ved en tilfeldighet blir likene av fire prostituerte funnet begravet i nærheten av der Shannan sist ble observert på Long Island utenfor New York.
Mistanken vekkes om at en seriemorder er løs, men Mari får problemer med å overbevise politisjefen Dormer (Gabriel Byrne) om at det er en mulig sammenheng mellom likfunnet og datterens forsvinning.
Mari står på, samtidig som hun forsøker å være mor for de yngre døtrene Sherre (Thomasin Mackenzie) og Sarra (Oona Laurence).
«Lost Girls» er regissert av Oscar-nominerte og Emmy-vinnende Liz Garbus, kjent for dokumentarfilmer som «Ghosts of Abu Ghraib», «Bobby Fischer Against The World» og «What Happened, Miss Simone?».
Med slike meritter er det ikke rart at hun lager spillefilm etter en bok av Robert Kolker basert på virkelige hendelser. Likevel får man følelsen av at utvalget av informasjon som deles ut er selektivt. Hvem som gjorde hva, når og hvorfor blir fortalt med brede strøk, uten et særlig detaljorientert fokus.
Filmens beste kvalitet er Amy Ryans innsats i hovedrollen. Hun skildrer Mari som en sammensatt person, som jobber dobbelt for å livnære seg selv og sine to andre døtre. Vi hører aldri noe om jentenes far, men gradvis får vi vite at forholdet mellom Mari og Shannan er mer komplisert enn først antatt.
Det åpenbares også at datteren var sexarbeider, som kanskje er en del av forklaringen på hvorfor politiet virker lite interesserte i å etterforske i startfasen. Mari omtales faktisk som «livlig» av en politietterforsker som åpenbart ser på henne som et plagsomt og besværlig problem. Det er provoserende å bevitne, og skaper en nerve i historien.
LES: 15 serier du kan binge i hjemmekarantene
Går utover troverdigheten
Flere hendelser i filmen er åpenbart komprimerte for å oppta minst mulig spilletid, og avhenger av at nøkkelpersoner befinner seg på et visst sted til en viss tid som ofte beror på altfor gode sammentreff. Her prøver regissøren å skape flyt i handlingen, men det går dessverre utover troverdigheten.
I en avgjørende scene blir dag plutselig til natt midt i et handlingsforløp. Dette er enten slarkete planlagt, eller så har noe forsvunnet i klippen.
Det er også grunn til å stille spørsmål rundt skildringen av Maris tilgang til både bevis og åsteder. Kanskje var det slik det foregikk i virkeligheten for alt man vet, men her får man en følelse av at ting er tilrettelagt for dramatikkens del, ikke autentisiteten.
ANMELDELSE: «Westworld» S03 – TV-verdens vakreste hodepine er tilbake
«Lost Girls» er kompetent filmet, har brukbart skuespill og omhandler et viktig og ofte oversett tema, nemlig samfunnets lukkede øyne når det gjelder vold og drap som rammer sexarbeidere.
Den kunne ha blitt mer interessant med et sterkere fokus på den anstrengte stemningen mellom Mari og politisjefen Dormer, det betente forholdet til hennes to yngste døtre og dynamikken i ei støttegruppe for de etterlatte. Her bygges det blant annet opp til at Mari får et spesielt forhold til unge Kim (Lola Kirke), men denne historietråden leder ingen steder.
Filmen avslutter med noen tekstplakater som avslører at den virkelige historien inneholder enda en tragedie, som setter handlingen i et nytt perspektiv, og gjør at man stusser over at en av figurene stort sett holdes i bakgrunnen. «Lost Girls» handler om noe som er viktig, alvorlig og vesentlig, men mangler finessen og fortellergleden til å engasjere skikkelig.
