På Apple, SF Anytime: Tidlig på 1990-tallet fremsto sør-afrikanske Richard Stanley som et spennende regitalent med filmene «Hardware» (1990) og «Dust Devil» (1992). I 1996 fikk karrieren en trøkk, da han fikk sparken fra skandalefilmen «The Island of Dr. Moreau» etter bare fire dager av innspillingen.
Først nå, 24 år etter, kan vi endelig se hans nye film. «Color Out of Space» er basert på en novelle av H.P. Lovecraft, og er en mørk, mystisk og marerittaktig krysning av skrekk og sci-fi.
Hovedrollen tolkes av en tidvis manisk og overspillende Nicolas Cage, akkurat slik vi liker å se ham. Og kanskje kommer filmen på det beste, eventuelt verste, mulige tidspunkt, for den skildrer frykten og paranoiaen hos en isolert familie som trues av noe som kan minne om et virus eller parasitt.
LES: Filmpolitiets store påskeguide
Meteoritt treffer bakken
Nathan Gardner (Nicolas Cage) har flyttet til hjemgården i Massachusetts, langt ute i skogen, sammen med kona Theresa (Joely Richardson), tenåringsbarna Lavinia (Madeleine Arthur) og Benny (Brendan Meyer) og yngstesønnen Jack (Julian Hilliard).
Theresa er nylig kreftoperert, og ekteparet håper at hele familien kan komme seg til hektene i landlige omgivelser. En natt treffer en meteoritt bakken like ved huset, og gradvis begynner omgivelsene å forandre seg.
Samtidig er hydrologen Ward (Elliot Knight) i ferd med å sjekke vannforholdene i området, og gjør urovekkende funn som kan ha sammenheng med Gardner-familiens opplevelser.
Handlingen kan oppleves som en invasjon-fra-verdensrommet-variant, bare ikke med romvesener. Man kan også se på den som en allegori over en families dødsangst i forbindelse med morens kreftsykdom, med de psykologiske arrene det har skapt.
Kanskje kan historien også spille på hvordan klimaforandringer påvirker våre liv i ytterste konsekvens.
Akkurat nå, i april 2020, er det lett å trekke paralleller til vår tids frykt for å bli smittet av et virus vi ikke kan stoppe eller kontrollere, men det er også mulig å bare se filmen som en oppvisning i hallusinerende galskap.
ANMELDELSE: amazon Prime-serien «Tales from the Loop» er en deilig snål sci-fi-boble
Fargesprakende surrealistisk
De mystiske åpningsbildene signaliserer stemninger til siden for virkeligheten, og dette forsterkes gradvis gjennom historiens løp til vi til slutt befinner oss i en transelignende tilstand der skrekken er en konstant tilstedeværelse.
Denne anmelder har ingen erfaringer fra syretripper, men kan forestille seg at det kanskje oppleves på en lignende måte, med forsterkede farger, merkverdige lyder og forvridde virkelighetsoppfatninger.
Det gjennomgående formspråket er fargesprakende surrealistisk og kvelende mørkt på samme tid, og kan minne om Panos Cosmatos’ «Mandy» (2018), også den med Nicolas Cage og de samme produsentene.
«Color Out of Space» er imidlertid ingen hevnhistorie, men en intens psykologisk thriller med overnaturlige elementer og en del inspirasjon fra John Carpenters mesterlige «The Thing» (1982), både tematisk og med bruken av blodige, praktiske effekter.
Richard Stanley vinker til sine tidligere bedrifter med teksten «No flesh shall be spared» fra gjennombruddsfilmen «Hardware» på veggen i Bennys soverom og et glimt på familiens TV av Marlon Brando, som spilte i filmen som regelrett stoppet Stanleys karriere, «The Island of Dr. Moreau».
«Color Out of Space» er et så vellykket og formfullendt comeback at man bare kan ønske ham hjertelig velkommen tilbake. Dette er en stemningsfull og uforutsigbar skrekkthriller som gleder med visuell oppfinnsomhet og overbevisende fortellerkraft.
Richard Stanley har sagt at han håper denne filmen er den første i en trilogi basert på H.P. Lovecrafts bøker, og det er bare å håpe at det ikke går over 20 år til den neste!
(Filmen kan kjøpes nå hos Apple og SF Anytime. Digital leie: 25. mai. Blu-ray/DVD: 15. juni.)
