På kino: Den franske filmen «Cyrano og jeg» tar seg nok enormt store friheter i skildringen av hvordan det berømte teaterstykket «Cyrano de Bergerac» ble til på slutten av 1800-tallet, men er et festlig lystspill som morer og underholder.
Dette er ikke en film som forsøker å gå under huden på stykkets forfatter, Edmond Rostand, men den spiller godt på historisk nostalgi, feiring av kreativitet og vår generelle fascinasjon for teaterlivet.
«Cyrano og jeg» kan på ingen måte beskyldes for å være en psykologisk studie, hverken av forfatteren eller figuren han skaper, men Paris anno 1897 er gjenskapt (i Praha) med storslagne bilder og imponerende detaljer i en vittig og vital historie som flyter godt fra første til siste scene.
ANMELDELSE: «Da 5 Bloods» går rett til kjernen av Black Lives Matter
Skriver nytt stykke på rekordtid
Forfatteren Edmond Rostand (Thomas Solivérès) sliter med å brødfø familien. Av ren desperasjon tar han på seg et hasteoppdrag for skuespilleren Constant Coquelin (Olivier Gourmet), nemlig å skrive et helt nytt stykke på rekordtid.
Ganske så tilfeldig velger han den franske 1600-tallspoeten, dramatikeren og adelsmannen Cyrano de Bergerac som sin hovedfigur.
Rostand aner dessverre ikke hva han faktisk skal skrive om, men finner inspirasjon i korrespondansen med kostymemakeren Jeanne (Lucie Boujenah), som tror hun skriver med Rostands kjekke kamerat Léo Volny (Tom Leeb).
Rostands kone Rosemonde (Alice de Lencquesaing) er sjalu, produsentene er nervøse og ensemblet er utålmodig, mens den satte premieredatoen nærmer seg med stormskritt.
Det er grunn til å tro at kjennere av «Cyrano de Bergerac» vil ha større glede av filmen enn andre. Den består nemlig av flere sekvenser som man tidlig vil kunne gjenkjenne som inspirasjonskilder til fremtidige scener i stykket Rostand er i ferd med å skrive.
Denne anmelder har mirakuløst unngått all befatning med «Cyrano de Bergerac», selv ikke den kjente filmatiseringen med Gerard Depardieu (1990) eller Steve Martins gjenfortelling «Roxanne» (1987).
Likevel er det fornøyelig å se denne filmens eksempler på hvor tilfeldige inspirasjonskilder kan være i et kreativt arbeid, og hvor faretruende liten avstand det kan være mellom suksess og fiasko. Historien fortelles nemlig som en forviklingskomedie der krisene står i kø for å velte hele prosjektet.
ANMELDELSE: «Hjerteslag» S02 treffer rett i hjertet
Festlig å følge personlighetene
«Cyrano og jeg» er best i de mange scenene fra teateret, der det er festlig å følge alle de ulike personlighetene som drar i hver sin retning, blant andre den krevende divaen Maria Legault (Mathilde Seigner), den tilbakelente regissøren Lucien (Dominique Pinon) og den lystige hovedrolleinnehaveren Coquelin, kostelig spilt av Olivier Gourmet.
Det øvrige persongalleriet er omfangsrikt, men aldri overflødig, og gjør det spennende å følge dramatikken, føljetongene og konspirasjonene i kulissene og Edmond Rostands evige kamp for å holde hodet over vannet.
Thomas Solivérès er overbevisende god i hovedrollen, og spiller Rostand som en snill og velmenende person som er fanget av omstendighetene. Han er publikums vei inn i historien, og den man knytter de største forhåpningene til gjennom Solivérès’ prestasjon.
ANMELDELSE: «I May Destroy You» er kompromissløs, vond og varm
Filmen er like omtrentlig om teaterstykkets tilblivelse som det selv åpenbart var i skildringen av den virkelige Cyrano de Bergerac (hadde han virkelig en så stor nese?).
Regissør og manusforfatter Alexis Michalik har basert filmen på sitt eget prisvinnende teaterstykke, og spiller selv en rolle som den konkurrerende forfatteren Georges Feydeau.
Hans inspirasjonskilder synes å være alt fra John Maddens «Shakespeare in Love» til Mike Leighs «Topsy-Turvy», med en liten dose av Baz Luhrmanns «Moulin Rouge!»
«Cyrano og jeg» blekner nok litt i sammenligning med de tre nevnte filmene, blant annet fordi den ikke har den største emosjonelle slagkraften, men kaster fornøyelig glans over ett av fransk teaters store høydepunkter.
