På Netflix: Frank Miller og Thom Wheelers feministiske gjenfortelling av legenden om Arthur, Merlin og sverdet i stenen, var på Filmpolitiets toppliste over serier vi gledet oss til i sommer.
Dessverre er ikke «Cursed» det episke eventyret jeg hadde håpet på. Serien lider under et middelmådig manus, dårlige visuelle effekter og pregløse skuespillere.
Det skapes akkurat nok magi i TV-ruta til at jeg hadde sett ferdig serien, selv hvis jeg ikke hadde fått betalt for det, men «Cursed» klarer aldri å skape de store øyeblikkene.
Anmeldelse: «The Old Guard» – Hardtslående Charlize Theron i underholdende actioneventyr.
En spennende vri på myten
«Cursed», basert på tegneserien med samme navn, gjør en vri på de arthurianske legendene som i utgangspunktet er kjempespennende materie.
«Whosoever wields the Sword of Power shall be the one true King», heter det i legenden, men hva hvis sverdet egentlig valgte en dronning?
Nimue (Katherine Langford) er oppvokst i feenes skoger i Britannia, i en tid der kirken forsøker å utrydde alle magiske vesener. Røde paladiner brenner fefolkets landsbyer og utsletter alle de finner, barn som voksne.
Når Nimues mor og yppersteprestinne for himmelfolket blir drept, må Nimue bringe feenes magiske sverd til Merlin – sverdet som skal utpeke Britannias sanne konge. Samtidig forsøker hun å forstå de magiske kreftene som koker på innsiden.
Hun treffer på den eplekjekke leiesoldaten Arthur (Devon Terrels), som ser ut til å ville hjelpe henne, men kan hun være sikker på at han har gode intensjoner?
Entusiasmen varer ikke
Innledningsvis er jeg helt med på historien «Cursed» forteller. Det magiske universet etableres raskt og jeg gleder meg til å utforske det.
Jeg liker hvordan serien viser oss tilbakeblikk av Nimues barndom for å hjelpe oss å forstå hennes problematiske forhold til egne krefter. Krefter som er uvanlige, selv i feenes rike.
Dessverre så dabber entusiasmen fort av fordi serien ikke klarer å holde på magien den forsøker å skape.
Anmeldelse: «Carnival Row» – Ambisiøst eventyr fra Amazon.
Troverdige kostymer, overbevisende våpen, realistiske effekter – det er dyrt å lage en eventyrserie som får deg til å tro at verdenen du ser på skjermen er et ekte sted.
«Cursed» innfrir forventningene når det kommer til storslagne naturbilder og eventyrlige skoger, men faller fullstendig gjennom nesten hver gang noen magiske elementer er involvert.
Nimues flukt fra rødkappede menn gjennom skogen er spennende, jeg lar meg engasjere når hun påkaller «de på den andre siden» for at naturen skal komme henne til unnsetning. Men så fort det pøses det på med digitale visuelle effekter, er de så lite troverdige at jeg blir revet fullstendig ut av eventyret.
I tillegg ser utendørsscenene som er filmet i studio lattervekkende billige ut, i sterk kontrast til de som er spilt inn på location.
Sjarmløst
Jeg har stor sans for fortellinger som tar en historie vi tror vi kjenner og vrir på den til noe annet, slik for eksempel Disney gjorde med «Maleficent».
Mytologien bak Nimue er spennende og jeg gledet meg derfor stort til denne versjonen, men jeg blir aldri bergtatt.
Fremdriften i serien går noe sakte og manuset skuespillerne har å jobbe med er under middels, men det største problemet er at seriens hovedrolleinnehavere mangler sjarmen som skal til for å bære en serie som dette.
Dette var noe jeg også kritiserte Netflix andre storsatsing «The Witcher» for, da jeg anmeldte de fem første episodene til terningkast tre. Den serien klarte imidlertid å heve seg mot slutten og jeg endte opp med å bli en av de irriterende folka som sang litt for mye på «Toss A Coin To Your Witcher» i en periode.
Et slikt engasjement klarer aldri «Cursed» å skape.
Anmeldelse: «The Witcher» – En skuffende start på det som kan bli et tøft eventyr.
Null kjemi
Gustaf Skarsgård er seriens kuleste innslag som en fordrukken Merlin som angrer på hvilke valg han har tatt i livet. Jeg koser meg med flere av hans eskapader selv om jeg gremmes når de dårlige digitale effektene tar for stor plass.
Katherine Langford fungerer godt i rollen som en outsider som gjerne vil være en del av fellesskapet, men som alltid vil forbli annerledes. Dessverre overbeviser hun aldri som noe mer enn akkurat det.
Forholdet mellom Nimue og Arthur, som er det mest sentrale elementet for hvordan handlingen i «Cursed» utvikler seg, er kjedelig å følge med på fordi de to skuespillerne har like mye kjemi som to gråstein i en grushaug.
Bare nok en Arthur-fortelling
«Cursed» er pepret med en rekke bifigurer som kunne ha vært folk å bli glad i, men som får altfor liten plass. Flere av disse er figurer fra de arthurianske legendene, noe seeren skal få oppdage på finurlig (les forutsigbart) vis i løpet av sesongen.
Her er det mye folk med kallenavn, som viser seg å egentlig hete noe annet, for å si det sånn!
Alle disse rollefigurene, samt måten historien er bygd opp på, får meg til å tro at det som skulle være Nimues fortelling egentlig bare er en ny versjon av kong Arthurs opprinnelseshistorie.
Det er mulig serien vil motbevise meg i en eventuell fortsettelse, men dette er altså inntrykket jeg sitter igjen med etter ti episoder. Da blir det også ekstra plagsomt at Devon Terrels Arthur er en skikkelig kjedelig fyr jeg aldri får sympati for og ikke kunne ha brydd meg mindre om.
Så hvorfor skriver jeg innledningsvis at jeg fortsatt hadde sett «Cursed», til og med om jeg ikke hadde betalt for det, lurer du kanskje på? Du, det er et veldig godt spørsmål!
«Cursed» har premiere på Netflix 17. juli.
