PÅ DISCOVERY+ FRA 17. FEBRUAR: «Sigurd fåkke pult» var et av fjorårets beste norske seriebekjentskaper.
En sår, klein, skarp og innsiktsfull dramakomedie om en ung manns sosiale utilpasshet, hvor Steinar Klouman Hallert traff ganske nært nyansert outsiderperfeksjon i rollen som Sigurd.
Sesong 2 tar vare på stilen og den keitete sorte humoren fra første sesong, men den går også mørkere, drøyere og mer ubehagelig til verks.
Ikke bare fordi den tar opp alvorlige tema som voldtekt, selvmord og ensomhet, men fordi den også lar Sigurd bli en hovedperson som krysser noen grenser som røsker i seeropplevelsen og sympatien vår.
ANMELDELSE: Sigurd fåkke pult S01 – Ganske nært outsiderperfeksjon
«Seinfeld»-humor i 2020-tallssetting
Sigurd er fremdeles 25 år og bor i Oslo. Han er betatt av 18 år gamle Victoria (Ylva Fuglerud), det er rusk i forholdet til bestekameraten Mats (Erlend Mørch) og romkamerat Tuvas (Eline Grødal) 40 år gamle dikterkjæreste har grodd fast i kollektivets sofa.
Disse handlingstrådene, krydret med en rekke hverdagsproblemer og engstelser, spilles ut i en sorgmunter dramediestil som leker med å tippe litt over kanten.
Hva skjer når politiet vrangleser guttachatten, og mistenker Sigurds venn for å være pedofil? Hva skal du gjøre når pappa har gitt bort din gamle Playstation 2 til et veldedig formål? Grei «Seinfeld»-komikk i 2020-tallssetting.
Regissør Patrik Syversen («Kielergata», «Det som en gang var») tar vare på sårheten og det ektefølte i konfliktene, og lar misforståelser og kleine konfrontasjoner gi humoristisk avspenning som letter på trykket.
Jeg ler ikke like ofte og like høyt som jeg gjorde av sesong 1. Da sto blant annet Markus Bailey for flere herlige scener i rollen som den angrende skolebølla Daniel. Det er mindre galskap i denne runden, og det ligger et større alvor under overflaten.
ANMELDELSE: WandaVision – Absurd og morsom TV-historie
Et oppriktig alvor bak situasjonskomikken
Bakenfor situasjonskomikken i «Sigurd fåkke pult», ligger det en kjerne av oppriktige problemer, erfaringer og utfordringer som mange unge menn kjenner igjen og strever med – av den typen det ikke er så vanlig å snakke om eller fleipe med.
Den mørkeste strengen som klinger gjennom sesong 2, er at Sigurd blir utsatt for en sovevoldtekt da han slokner på fest.
Det at dette er en serie som har ufrivillig sølibat som grunntone, gir flere lag til problematiseringen rundt hva slags forståelse gutter blir møtt med som voldtektsoffer.
Serien belyser hvordan belastende antagelser om at «det er vel ikke så farlig, du hadde jo sex» kan påvirke omgivelsenes reaksjoner, og hvordan den typen tankegods også gjør det ekstra vanskelig for Sigurd å bearbeide overgrepet og opplevelsen av det som skjedde.
Dette er et serieunivers som tåler vekten av voldtekten som et traume for Sigurd, samtidig som det er rom for tragikomiske bearbeidelser og sorthumoristiske refleksjoner.
Men utover i sesongen oppleves det likevel som påtagelig hvor lite oppmerksomhet som vies til overgrepets konsekvenser.
Det er ikke noe bestemt som direkte mangler i handlingen, men det er noen opplagte tråder som aldri utforskes. Tråder som kunne gitt dybde og mer innsikt i spørsmålene rundt hvorfor det snakkes så lite rundt seksuelle overgrep mot menn.
ANMELDELSE: The Crew – En traust 90-talls sitcom
Passerer smerteterskelen for feelgood-TV
Steinar Klouman Hallert gjør en fremragende rolle som Sigurd. Han treffer nyansert og oppriktig som en skarp type, som sliter med ensomhet og intimitet.
Igjen mestrer Klouman Hallert den Larry David-inspirerte småligheten og den sosialt klønete outsideren. Men han utvikler også rollefiguren videre i denne sesongen.
Sigurd har alltid vært litt kjip og vist tegn til en rufsete empati, men denne gangen tar Klouman Hallert rollefiguren et godt stykke forbi smerteterskelen for feelgood-TV.
Ved flere anledninger, i scener hvor sterke følelser er i spill, lar han det koke over for Sigurd på måter som gjør at sympatien vår kollapser, og en virkelig blir sittende og forhandle med egen opplevelse av den en har sett.
Det er en aktivisering og et ubehag vi sofapoteter bare har godt av.
ANMELDELSE: Det som en gang var – et lavmælt portrett av et vennskap i oppløsning
Sesong 2 er ujevn gjennom sine åtte episoder. Et par av handlingstrådene blir hengende uforløst, birollene varierer fra «Fargo»-kvalitet til vestkantrevy og en merker innimellom at det spriker vel mye i stil og tone. Det gjøres også noen valg underveis, både i manus og på skjermen, som fremdeles kverner ukomfortabelt i både magefølelse og hjernebark.
Men høydepunktene er også mange og minneverdige. Jeg setter veldig stor pris på at «Sigurd fåkke pult» ikke vegrer seg for å klinke til med noen herlig absurde iscenesettelser.
Og jeg storkoser meg med en aldeles nydelig «Donnie Darko»-hommage, stemningsfulle nachspiel tonesatt av David Bowie og Lou Reed og episodenes åpningsmontasjer – som er egne små kunstverk fulle av undring, vemod og sannhet.
«Sigurd fåkke pult» sesong 2 får premiere på strømmetjenesten Discovery+ 17. februar, og på TVNorge torsdag 18. februar. Anmeldelsen er basert på alle åtte episodene.
