PÅ NETFLIX FRA 21. APRIL: Italienske «Zero» er en energisk ungdomsserie som kombinerer superkrefter og gjenkjennelig tenåringsdrama i kampen mot sosial urettferdighet og sleske eiendomsutviklere i Milano.
Selv om historien har et sosialrealistisk alvor, er dette også klisjefylt og målgruppefokusert fra Netflix.
Historiefortellingen er ofte overfladisk. Markedsavdelingen har har blitt tilgodesett flere delevennlige enkeltscener. Og på sitt dårligste er «Zero» både uoriginal og uforløst.
Men et sjarmerende rollegalleri og en velplassert langfinger til kynisk gentrifisering gjør at dette likevel er en serie som underholder og treffer noe ekte.
ANMELDELSE: The Nevers – Joss Whedon på godt og vondt
Brutal gentrifisering i Milano
Omar (Giuseppe Dave Seke) bor i et hyggelig, men nedslitt nabolag i Milano. Et område som et glossy eiendomsfirma vil kjøpe billig og gjøre om til et hipt og dyrt strøk.
Den mest effektive måten å kjøp raskt og billig på, er å hyre inn skurker for å vandalisere nabolaget – samtidig som politiet brukes for å legge press på lokalbefolkningen. Og det er i denne dypt provoserende og fortvilte situasjonen at nabolaget trenger en helt.
For Omar har nemlig en superkraft. Og selv om han egentlig vil flytte til Belgia for å bli tegneseriekunstner, så blir han overtalt av sine venner til å ta opp kampen mot gangstere og griske drittsekker.
ANMELDELSE: Velkommen til Utmark – Underholdende, men seig
Sjangermessig er «Zero» er serie som låner stil og fortellergrep fra mange forbilder – med varierende resultat.
Her er det litt svindlere med stil, litt detektiv, litt action, litt familiedrama, litt moderne italiensk mafia, litt dans, litt romantikk og litt superkrefter.
«Heist»-episoden er full av humør og klarer å utnytte musikk og uttrykk til å bli en snerten hommage til «Oceans Eleven»-estetikken. Men detektivarbeidet blir tamt og mangler finessen som gir magekribling.
Superheltdelen er ujevn. Den er kul i sine tegneserierøtter og i sin enkle «redd nabolaget»-funksjon, men visualiseringen av evner er ikke alltid like forseggjort. Konturene av et større overnaturlig univers gjør også at seriens fokus sklir ut utover i sesongen.
ANMELDELSE: Mare Of Easttown – Kate Winslet begeistrer i HBO-krim
Kule rollefigurer i ujevnt manus
Det er flere ganger manuset kaster bort gode spenningsmuligheter til fordel for kjapp plottgevinst, og det lugger i både rollefigurutvikling og fortellerflyt etter hvert som dramatikken skrues til med konflikter på alle plan samtidig.
Det er ikke alle tårene og oppgjørene som oppleves like godt motiverte.
Jeg synes jo heller ikke at det er nødvendig med anslag som avslører episodenes mest dramatiske scener allerede i åpningen, og jeg skulle ønske serien tok seg mer tid til å bruke filmspråk og ikke bare dialog til å fortelle meg om hva hovedpersonene gjennomgår.
ANMELDELSE: Love and Monsters – Morsom monsterapokalypse
«Zero» løftes av et rollegalleri som kler energien i de halvtimelange episodene, og som gjør at jeg tåler en del av de mest tilskrudde fortellergrepene.
Giuseppe Dave Seke treffer spesielt godt i hovedrollen som Omar, og hele vennegjengen er en smart og umiddelbart fengende blanding av personligheter og egenskaper.
Det er også flere høydepunkt blant enkeltscener, referanser og gjennomgående perspektiver. Fra poetiske borgerrettighetsbetraktninger rundt James Baldwins roman «If Beale Street Could Talk», til «Suburra»-inspirert ultravold er det elementer i «Zero» som går utenpå å være en lettbent underholdningsserie.
Viktigst og best er at serien treffer godt med sine sosiale kommentarer. Det er slagkraft i et kjernebudskap som er sterkt, aktuelt og betimelig.
«Zero» har premiere på Netflix 21. april. Anmeldelsen er basert på alle åtte episodene.
