PÅ AMAZON PRIME VIDEO FRA 14. MAI: Oscar-vinner Barry Jenkins («Moonlight») har laget et gripende stykke kunst med «The Underground Railroad» – en poetisk og engasjerende miniserie som blottstiller og utforsker den amerikanske rasismens røtter.
Det er gnistrende godt håndverk. Lydbildene river i sansene. Det bevegelige kameraet ser seg nysgjerrig omkring i scenene. Drypp av magisk realisme forsterker inntrykkene, og den treffsikre bruken av popmusikk sørger for at undertrykkelsen på skjermen ikke dempes av et distansert «slik var det i gamle dager».
Det er likheter til «The Handmaid’s Tale» i måten vold, tragedier og umenneskelighet skildres med estetisk finesse i nøye komponerte scener.
Og i Thuso Mbedus intense og sterke hovedrolle, føres vi gjennom en tålmodig oppbygd historie som lag på lag bygger innsikt og innlevelse opp mot et klimaks som virkelig smeller i mellomgulvet.
ANMELDELSE: Small Axe – Noe av det beste og viktigste du kan se i år!
Blottstiller den amerikanske rasismens røtter
Den underjordiske jernbanen var i virkeligheten navnet på et nettverk av hemmelige ruter og hus hvor slaver fikk hjelp til å rømme fra Sørstatenes plantasjer på 1800-tallet.
I denne oppdiktede historien, basert på Colson Whiteheads Pulitzer-vinnende bok, har disse rutene blitt til en faktisk underjordisk jernbane, og vår hovedperson Cora Randall (Thuso Mbedu) bruker den til å flykte fra lenkene mot friheten.
Det er en reise gjennom en ung nasjon, som her er skrudd til for å skildre ulike sider ved den amerikanske rasismen – den ene like jævlig som den andre.
For hver stat Cora flykter til, er det en ny form for undertrykkelse. Slaveri. Utryddelse. Fengsel. Underdanighet. Isolasjon. Og kanskje den giftigste av dem alle: Et falsk løfte om likeverd.
Dette er spilt ut i en elegant sammensatt historie hvor hver episode dyrker ulike byer og bakgrunner. Alltid med Cora på søken etter å puste fritt, og alltid med slavejegeren Ridgeway (Joel Edgerton) på jakt etter henne.
Som i «Moonlight» viser Jenkins stor omhu med en utsatt og herdet hovedperson. Thuso Mbedus spiller Cora med en integritet som overvinner de stadige forsøkene på å frata henne menneskeverdet.
Det øvrige rollegalleriet er gjennomgående velspilt. Peter Mullan, William Jackson Harper, Chase W. Dillon, Sheila Atim, Will Poulter og Amber Gray er blant skuespillerne som sørger for at selv korte bekjentskaper blir til minneverdige øyeblikk.
ANMELDELSE: Mare of Easttown – hverdagsgrå krimkunst
Rik på tematikk og samfunnsbrodd
«The Underground Railroad» er en serie som er rik på tematikk, perspektiver, referanser og samfunnsbrodd.
Det å være kvinne og født i fangenskap i denne nye verdenen byr på mange ekstreme påkjenninger, og denne serien fanger opp flere typer undertrykkelser enn bare det som går på forskjellige hudfarger.
Kampen for menneskeverd må også bryne seg på USAs grunnleggende kapitalistiske ideal.
Det er vanskelig å hjelpe sine medmennesker i et system hvor den som vil opp og frem må gjøre det på skuldrene til sine medmennesker. Og Barry Jenkins skildrer denne komplekse kampen mellom ulike amerikanske friheter på nyansert, poengtert og interessant vis.
ANMELDELSE: Familien Mitchell mot maskinene – Forrykende fartsfylt og imponerende vellykket!
Dekonstruksjonen av USAs tilblivelsesmyter er også et vesentlig prosjekt for «The Underground Railroad». Barry Jenkins røsker i etablerte forestillinger med symbolikk, referanser og noen retoriske kraftsalver som dirrer fra TV-skjermen.
Serien har også flere bånd til Jim Jarmuschs meditative westernfilm «Dead Man» (1995), hvor nybyggernes herjinger med den amerikanske urbefolkningen ble skildret med poesi, sinne og ubehagelige sannheter.
Komponist Nicholas Britells musikk plukker opp melodistrøk fra Neil Youngs gitar i «Dead Man», og serien innehar flere av de skitne, drømmende og blodige betraktningene som preget togturen i Jarmusch sitt bleke oppgjør med det amerikanske selvbildet.
ANMELDELSE: Pørni – en herlig dramedie
Barry Jenkins er en sann kunstner
Regissør og serieskaper Jenkins har tatt med seg sin faste fotograf James Laxton og komponist Nicholas Britell som han jobbet med på både «Moonlight» og «If Beale Street Could Talk». Og med «The Underground Railroad» beriker denne trioen TV-seriens utvikling ved å overføre sitt originale og finstemte filmspråk til den lille skjermen.
Viktige bestanddeler er uttrykksfulle nærbilder, raffinerte strykearrangement, et kranført kamera som ser seg rundt inne i scenene, fortellende lydlandskap og en sofistikert lek med frempek, drømmer og symbolikk.
Det naturlige lyset er viktig for Jenkins sine stemninger – både i mørke og lyse stunder. Og når han lar solstrålene gi sårt tiltrengt varme til motivene, er det gåsehudfremkallende vakkert.
ANMELDELSE: Watchmen – illsint på rasismen og xenofobien i USA
Historien om Cora egner seg godt til episodeinndelt TV, men jeg synes ikke Barry Jenkins treffer helt med alle kapitlene og prioriteringene. To av de ti episodene blir stående litt på utsiden av det narrative drivet. Noen hendelser får det også til å lugge i «den hemmelige jernbanen»-konseptet, og det er ikke alle trådene som blir med helt til endestasjonen.
Men på sitt beste er dette et mesterverk av kunstnerisk vellykket og inspirert historiefortelling.
De to siste episodene er fantastiske høydepunkt hvor handling, gnistrende taler, maleriskjønne motiver, knyttede never og brennende urettferdighet dirigeres sammen i flere oppslukende crescendo. En avslutning som er noe av det mektigste jeg har sett på TV.
«The Underground Railroad» har premiere på strømmetjenesten Amazon Prime Video den 14. mai. Anmeldelsen er basert på alle 10 episodene.
