PÅ HBO NORDIC FRA 12. JULI: «The White Lotus» er en velspilt, vakker og ganske så bekmørk kvalitetsserie fra HBO som blander krim, komedie og kleinhet i et satirisk oppgjør med privilegerte menneskers destruktive smålighet.
Satt til et luksushotell på Hawaii følger vi gjester og ansatte i det en ukes ferieopphold eskalerer fra sandkorn i skoen til blodige konfrontasjoner.
Motoren i historiene er klasseskiller og hva rikfolk får seg til å gjøre når de motiveres av egen usikkerhet, hevntrang og den usympatiske indre stemmen som freser «dette er min ferie!».
Serieskaper og regissør Mike White («Enlightened» og «School of Rock») blander litt «Hotell i særklasse», litt Agatha Christie og litt «Succession» sammen til en sydende strandmiks som underholder med krangler, drøyheter og pinligheter – samtidig som den fanger et dypere mørke under den soldynkede overflaten.
ANMELDELSE: Black Widow – Underholder godt
Gliser med sammenbitte tenner
Murray Bartlett («Looking») spiller hotellbestyreren Armond, en særdeles dyktig fagmann som har holdt seg edru i fem år og som møter alle gjestenes små klager og spesialønsker med et stivt glis av sammenbitte tenner.
Armond har et komisk snev av John Cleeses ikoniske hotellsjef Basil Fawlty, og denne møkkleie servicearbeideren fungerer utmerket som midtpunkt for et velkomponert rollegalleri av forferdelige gjester.
Ekteparet Patton er på bryllupsreise, og forventer det lille ekstra. Tanya McQuoid (Jennifer Coolidge) bruker sin rikdom til å tvinge seg på folk. Og familien Mossbacher er en oase av usikkerhet, egoisme og flere megetsigende betraktninger rundt «woke»-begrepet.
Frokost serveres til klokken ti, baren er døgnåpen og konfliktene ruller inn som bølger på stranden.
I første akt får vi også vite at uken ender med et lik, og uten at serien blir en typisk krimserie, gir dette Agatha Christie-aktige anslaget et ekstra lag med spenning til all den usle oppførselen.
ANMELDELSE: Young Royals – en vakker og ektefølt kjærlighetshistorie
Et glimrende sammensatt rollegalleri
Meredith Tucker («Veep» og «The Marvelous Mrs. Maisel»), med hjelp fra lokalkjente Katie Doyle, har gjort en utsøkt jobb med å sette sammen rollegalleriet i en serie hvor kjemien bobler jevnt like under kokepunktet.
Etablerte kvalitetsskuespillere som Connie Britton («Friday Night Lights»), Jennifer Coolidge («American Pie») og Steve Zahn («Treme») mestrer nyansene i nærsynt egoisme og gjenkjennelig sårbarhet.
Stjerneskuddet Sydney Sweeney («Sharp Objects» og «Euphoria») er treffsikker som den bedrevitende og usympatiske tenåringsdatteren som er for likhet og rettferdighet – så lenge hun kan fortsette å få alt som hun vil.
Talentfulle Fred Hechinger, som har vist lovende takter i Netflix-filmene «Fear Street» og «The Woman in the Window», får endelig en rolle som lar han spille på mer enn bare de umiddelbare kvalitetene som keitete outsider.
Og så har vi Murray Bartlett da, som sjarmerte meg aldeles i senk i HBOs nydelige dramedie «Looking».
Han leverer en rollefigur som blander det aldeles pertentlige og plastikkfalske, med en fandenivoldskhet som gir serien de kvasse kantene og den oppriktig drøyheten som trengs for å blottstille det grådige, det usle, det smålige og det provoserende privilegerte.
ANMELDELSE: Rick and Morty S05 – en grov og gladvoldelig lek
Leken på overflaten og bekmørk på dypet
Tempoet er ferierolig i «The White Lotus», og det kan nok bli litt seigt og omstendelig for noen. Men investerer du seks timer på denne stranden, så får du en serie som både begeistrer med en leken overflate og meningsfull dybde.
HBO-vågalheten sikres med scener av ublyg sex, grov underbuksehumor og en meditativ skildring av kombinasjonen rus og avslappende knitrestimuli.
Ved bardisker og bassengkanter serveres det rikelig med kleine samtaler og lett ubehagelig situasjonskomikk.
Og det er ukomfortabelt gjenkjennelig å være på dette hotellet. Vi kjenner igjen personlighetstrekk vi har møtt på ferie, møtt på jobb og vært på fest med. Og vi skimter kanskje noen glimt oss selv i TV-ruta.
ANMELDELSE: De uskyldige – Like god som den er ubehagelig
I tillegg til å fenge med saftige detaljer, skarpe observasjoner og fiffig forviklingshumor, så fanger Mike White noe dypere ved disse menneskenes oppførsel – gjennom formgrep som legger symbolikk og krass samfunnskritikk i understrømmene.
Bølgene brukes jevnt for å illustrere vannstanden våre mennesker har rundt ørene sine, og tiki-faklenes flammer lar oss se faenskapen flerre i de sorte sinn.
Musikken setter stemningen for både sol og skygge. Nostalgiske Hawaii-slagere trekker på gammel uskyld, samtidig som tonene gir en usmak til den rå kapitalistiske utnyttelsen av natur, kultur og lokalbefolkning som slike ferieparadis er bygget på. Og Johann Sebastian Bachs «Herre Gud, du er og bliver» får æren av å legge føringene for et manisk crescendo som sørger for at serien sparker godt fra seg i siste episode.
Her avrunder Mike White sin feriefortelling på formfullendt vis, og lander på en undertone som dirrer bekmørkt inn i rulleteksten.
«The White Lotus» har premiere på HBO Nordic fra 12. juli med ukentlige episoder. Anmeldelsen er basert på alle 6 episodene.
