PÅ KINO 6. AUGUST 2021: Da den første «Suicide Squad»-filmen kom i 2016, kalte jeg den «en bortkastet mulighet». Et lovende persongalleri ble sløst bort i «et overraskende kjedelig og humørløst effektfyrverkeri», som jeg skrev i terningkast 3-anmeldelsen.
Den nye «The Suicide Squad» har ikke et 2-tall bak seg, og må regnes som en full «reboot». Den er mye bedre på alle områder, og er både tøffere, råere og morsommere. Regissør David Ayer er erstattet av James Gunn, som tilfører den samme grove humoren fra sine to «Guardians of the Galaxy»-filmer, samt den harde gladvolden fra fjorårets frittstående «Birds of Prey (And the Fantabulous Emancipation of One Harley Quinn)».
Det er vanskelig å trekke noen dypere mening ut av denne røverhistorien, som tilsynelatende kun eksisterer for å gi et knippe viltre figurer noe gøyalt å gjøre. Dette er rendyrket superhelteskapisme som på ingen måter forsøker å kommentere samtiden, annet enn amerikanske myndigheters hemmelige innblanding i andre lands anliggender.
«The Suicide Squad» er skamløs storkommers på sitt beste, og uansett hvordan man stiller seg til sjangeren, må man berømme James Gunn for å ha gitt disse DC Comics-figurene akkurat den nye og friske starten de trengte.
ANMELDELSE: M. Night Shyamalans «Old» begeistrer og irriterer
Statskupp truer verdensfreden
Historien tar få hensyn til den første filmen, og starter med ganske blanke ark. Et knippe farlige og evnerike fengselsfugler blir tvangsrekruttert av A.R.G.U.S.-sjefen Amanda Waller (Viola Davis) til «Task Force X», en styrke som har fått kallenavnet «The Suicide Squad» på grunn av de farlige oppdragene de blir satt til å utføre.
Blant dem er de gamle kjenningene Harley Quinn (Margot Robbie), Boomerang (Jai Courtney) og oberst Rick Flag (Joel Kinnaman), og nykommerne Bloodsport (Idris Elba), Peacemaker (John Cena), Polka-Dot Man (David Dastmalchian), Ratcatcher 2 (Daniela Melchior) og haifiguren Nanaue (stemmelagt av Sylvester Stallone).
De sendes på tokt til den søramerikanske øynasjonen Corto Maltese (et navnevalg som trolig er en hyllest til en av de første voksentegneseriene), der et statskupp truer verdensfreden. Øya inneholder nemlig en strengt bevoktet forskningsbase, kalt Jotunheim (!), der «The Suicide Squad» må ødelegge alle spor etter noe som heter «Prosjekt Stjernefisk», styrt av den kriminelle mesterhjernen Gaius Grieves (Peter Capaldi).
Anarkistisk humor
«The Suicide Squad» skårer kanskje ikke høyt på originalitet, men tar det igjen med en åpenbar fortellerglede og en visuell oppfinnsomhet som imponerer. Historien inneholder lånte elementer fra både «Alien», «Commando», «Predator» og «The Expendables», samt hint av «Pacific Rim» og – faktisk – «Ghostbusters», som slett ikke er dårlige inspirasjonskilder.
James Gunn skaper likevel noe eget med sin anarkistiske humor og tøylesløse actionlek, og den tekniske finessen som understøtter historiefortellingen, er fantastisk, både når det gjelder det stilistiske uttrykket og de gjennomgående bombastiske effektene på både lyd- og billedfronten.
Det James Gunn sliter litt med, er å inkorporere den elleville humoren som et sømløst element i handlingen. Litt for ofte kan man forutsi den blodige slapstick-humoren før den inntreffer, noe som tar vekk litt av slagkraften, men dette er likevel en mye morsommere film enn den første «Suicide Squad», så forbedringen er åpenbar og velkommen, tross alt.
Filmen signaliserer også på et tidlig tidspunkt at den ikke nøler med å kvitte seg med noen av sine figurer underveis, noe som er med på å gjøre begivenhetene uforutsigbare.
ANMELDELSE: «Det siste brevet fra deg» er forutsigbar og lett sjarmerende
Frekk selvsikkerhet
Det aller største løftet skyldes imidlertid det langt tøffere og råere voldsnivået, som virkelig kler disse figurenes stil og uttrykk. Warner Bros så sikkert hvor godt det fungerte i Cathy Yans «Birds of Prey», og har nok også lagt merke til «Deadpool»-filmenes suksess, og kanskje var det derfor de ga James Gunn grønt lys til å gønne på med blodige virkemidler.
Her slaktes fiender ned for fote i hopetall på oppfinnsomme vis, hoder eksploderer, lemmer flyr og i en spesielt moroguffen scene rives en stakkars fiende i to – på langs!
Noen vil kanskje synes at det høres helt forferdelig ut, men det gjøres med en skarp humoristisk sans og stilisert tegneserie-estetikk som gjør det morsomt og underholdende. (Gunn begynte som manusforfatter hos splatterspesialistene i Troma Studios på midten av 1990-tallet, og har dermed en god bakgrunn for sine grusomheter.)
«The Suicide Squad» er suveren som stor og støyende superheltfilm som brumler og braker med frekk selvsikkerhet. Et siste tips: som i så mange andre filmer av denne typen, kan det også her lønne seg å se hele rulleteksten!
