Furia

PÅ VIAPLAY FRA 26. SEPTEMBER: Forventningene er høye når «Mammon»-skaper Gjermund Stenberg Eriksen har fått med seg et knippe norske skuespillerstjerner, for å lage en spenningsthriller om radikalisering og terrorisme lagt til billedskjønne Romsdalen.

Og «Furia» starter lovende og friskt. Storslått natur rammer inn en lokal krim med et storpolitisk bakteppe som umiddelbart fenger, og vi blir introdusert for et interessant rollegalleri i en turistvennlig friluftsbygd med mørke hemmeligheter.

Det er hele tiden velspilt og solid produsert, og det er flere sjangergleder her for dem som elsker muldvarper, kodenavn, overvåking og aktuelle konspirasjonsspill.

Men etter hvert som våre hovedpersoner forlater Norge blør serien spenning, og «Furias» siste halvdel ender opp som en ganske så generisk etterretningsthriller med flate miljøskildringer, forutsigbar handling og frynsete fiksjonstroverdighet.

*Advarsel: Herfra og ut kommer det noen detaljer fra handlingen i «Furia».*

ANMELDELSE: Kjære landsmenn – vil være vel mye på en gang

En bygd full av hemmeligheter

«Furia» tar oss med til det fiktive tettstedet Vestvik (spilt inn rundt Åndalsnes) som viser seg å være full av konflikter og typete typer.

Politimannen Asgeir (Pål Sverre Hagen) er på flukt fra en russisk storskurk og har fått ny identitet og en ny jobb på det lokale lensmannskontoret.

Hans første sak er en påsatt brann på bygdas flyktningmottak, og den etterforskningen setter i gang en rekke dramatiske hendelser som avslører et høyreradikalt miljø med dype røtter i lokalsamfunnet – og med skumle planer for et nytt Europa.

ANMELDELSE: Dune – Gledelig ambisiøs science fiction!

Maler et skremmende stykke Norge

De dramatiske hendelsene kommer kjapt og tett i «Furia», og i de innledende episodene er det flere drivende sekvenser med intensitet og saftige overraskelser.

Majestetiske fjell, ville elver, hemmelighetsfulle skogsveier og en lokalbefolkning full av skjulte forbindelser brukes effektivt til å skildre Vestvik som en sånn plass som alltid har hemmeligheter på lur.

Og serien maler et skremmende stykke Norge hvor fremmedfrykt og hat har vokst seg så mektig og livsfarlig at det har spredd seg på nettets mørkeste kanaler.

Det er veldig interessant satt opp, og derfor skulle jeg gjerne tilbrakt mer skjermtid her. Etableringen av Vestvik gir «Furia» et særpreg og en arena for perspektiver, lynner, miljøskildringer og samfunnsproblemer som er unike for Norge – og som vi ellers ikke får servert gjennom internasjonale spenningsserier med lignende tematikk.

ANMELDELSE: Le Bureau – en av tidenes beste spionserier

I det serien forlater Norge, og vi presenteres for et større tysk rollegalleri, blir det lettere å kjenne igjen velbrukte mønster, motiv, kontorkulisser og forklarende møtedialoger vi har sett før i andre globetrottende terroristjakter.

Det er en serieverden hvor suksesser som «Homeland» og «Le Bureau» er blant ledestjernene. Men sammenlignet med slike forbilder blir «Furia» en tam lillebror når den begir seg ut på terroristjakt i Berlin.

Til tross for en helprofesjonell produksjon, har denne internasjonale Viaplay-serien verken den popkornvennlige stolkantspenningen eller den innsiktsfulle realismen som trengs for å nå opp i etterretningssjangerens elitedivisjon.

Og blant russisk valgpåvirkning, islamistiske terrorceller og trøbbel på den tyske innenriksministerens kontor, ebber også deler av den norske samfunnsaktualiteten ut.

ANMELDELSE: Only Murders in the Building – fengende «true crime»-parodi

Får ikke schwung på etterforskningen i Tyskland

«Furia» har en fot i virkeligheten gjennom tematikken, og ved at serien pirker i politikk, ideologiske nyanser på ytterste høyre og kobler seg direkte på store traumer som 22. juli og 11. september. Men dette er først og fremst en spenningsserie bygd for å underholde et bredt og internasjonalt TV-publikum.

Og på flere områder svinger det av denne blandingen av skremmende samfunnsproblem, nordisk krimestetikk og brutale thrillergrep.

Volden er rå og vond, fortellergrepene er til tider elegante og den norske konfliktskyheten spilles godt opp mot viljen til å unnskylde og se bort fra de grusomme konsekvensene av ord som puster på hatets og ondskapens glør.

ANMELDELSE: Post Mortem: Ingen dør på Skarnes – Lunt vampyrdrama

Skuespillerne Ine Marie Wilmann, Pål Sverre Hagen og Preben Hodneland leverer gode hovedroller med tydelige bakgrunnshistorier som sørger for at det menneskelige dramaet holder seg i forgrunnen selv når den ytre handlingen eskalerer.

Et publikum som ser etter skandinavisk særpreg får rikelig med bred dialekt og stemningsfull natur. De som liker jevne drypp av teknologiengstelser, krypterte nettverk og konspirasjonsteorier får et ganske så fiffig påfyll.

Og alle vi som har stor sans for avhørsfinter og hemmelig informasjonsutveksling under ærverdig storbyarkitektur, får et par spionsjangerfine scener.

Men tyskerne får aldri ordentlig schwung på etterforskningen sin. Manuset oppleves kunstig oppstilt flere plasser, og det er et par vesentlige handlingstråder og hendelser som blir hengende noe uforløst.

Og selv i dette tilskrudde thrillerlandskapet lugger det litt i fiksjonstroverdigheten når det nærmer seg klimaks. Det er noen avgjørelser som hangler, noen opplagte deler som mangler og noen biroller som fremstår som lett malplasserte pappfigurer.

Det at veldig mye må skje rundt et knippe hovedpersoner er et vanlig grep for å gjøre spenningshistorier tydelige og engasjerende, men spesielt på tysk side gjør sammensausingen av «hvem som ender opp med å avgjøre hva» at spenningsballongen er ganske slapp på slutten.

Ved at vi følger store deler av rollegalleriet ganske tett, får vi også hele tiden mye informasjon og antydninger om det som foregår, og seriens store avsløringer blir derfor aldri de helt store overraskelsene.

«Furia» har premiere på Viaplay 26. september. Alle åtte episodene slippes samtidig. Anmeldelsen er basert på hele serien. Vi gjør oppmerksom på at serieskaper Gjermund Stenberg Eriksen for tiden er medprogramleder i NRKs podkast «Popkorn og politikk».