PÅ NETFLIX FRA 11. FEBRUAR: Det er mange TV-attraksjoner som møtes i Netflix sin storsatsing «Inventing Anna» – den virkelighetsbaserte dramatiseringen av svindeldømte Anna Sorokins (aka Anna Delvey) historie.
Storprodusent Shonda Rhimes, kjent for «Bridgerton» og «Grey’s Anatomy», er serieskaper og manusforfatter. «Ozark»-favoritt Julia Garner spiller hovedrollen. Kjente ansikt fra «Orange Is The New Black» og «Succession» bekler sentrale biroller. Og i ytterkantene skimtes både Fyre-festivalen, motiver fra Khloe Kardashians Instagram og store doser merkevarer og luksusliv.
Det hele er velspilt og lekkert produsert. Og i blandingen av humør, motebegeistring og aktuell realisme fortelles det en svindelhistorie som blander nok fiksjon inn i «basert på en sann historie» til å bugne av hemmeligheter, svik, sosial urettferdighet og saftige intriger i polerte omgivelser.
Men på ni timeepisoder er dette en ujevn og langdryg serie som til tider blir rotete i formen, og litt for simpel i jaget etter tilskrudd såpedramatikk.
Og serien klarer ikke helt å knekke tematikken som vibrerer i spennet mellom sympatien for driftig lureri og oppgjøret med skamløs svindel.
*Spoileradvarsel: Herfra og ut vil det komme litt informasjon om handlingen og rollefigurene.*
ANMELDELSE: Pam & Tommy – Enormt provoserende 90-tallsnostalgi
Journalisten som etterforsker
Manuset til «Inventing Anna» er basert på New York Magazine-artikkelen «How an Aspiring ‘It’ Girl Tricked New York’s Party People — and its Banks», som ble skrevet av Jessica Pressler.
Pressler (som også skrev artikkelen som filmen «Hustlers» er basert på) er medprodusent for serien, men hun dukker ikke opp som rollefigur i handlingen. I et av mange fiksjonsgrep har den oppdiktede, og etter hvert høygravide, Vivian Kent (Anna Chlumsky) fått rollen som journalist i Manhattan Magazine.
Da Vivian kommer over en liten artikkel om den arresterte sosietetssvindleren Anna Sorokonin, får hun ferten av en større historie. De forsiktige redaktørene er som alltid skeptiske, men sammen med en gjeng gamle journalisttravere begynner hun å nøste i trådene – og de finner gull.
Det viser seg raskt at Annas historie er full av mystikk, en vanvittig pengebruk, en forretningsdrøm og en svindel som strekker seg dypt inn i New Yorks finansmiljø.
ANMELDELSE: Mord på Nilen – En lekker og velgjort krimfilm
Rundt kjernen av Annas svindelhistorie så klarer Shonda Rhimes å hente ut flere perspektiver som stiller spørsmål rundt hvem som får muligheter, hvem som holdes utenfor, hvem som egentlig er offer og diskriminering på toppen av amerikansk næringsliv. Og kanskje mest interessant: Hvor går grensene for hva som er beundringsverdig «Fake it till you make it»-handlekraft, og hva som er ren og skjær svindel?
Dette er interessante spørsmål å stille med Manhattans glamorøse finansverden som bakteppe. Og det er stadig mer aktuelle problemstillinger i en verden hvor fremstilt suksess og merkevarebygging av personlighet er både valuta og viktige inngangsbilletter til forretningsliv og sosial status.
Men også her holder «Inventing Anna» seg i overflaten. Og serien fremstår mer opptatt av å sneie innom viktige spørsmål, enn å utforske dem med særlig nysgjerrighet.
ANMELDELSE: Moonfall – Hjernedød science fiction på sitt minst troverdige
Svekkes av tabloide fortellergrep
Jeg liker en god journalistetterforskning, og Vivian har mange kvaliteter som gjør at hennes jakt på sannheten om Anna blir interessant å følge.
Hun lukter at det er mer enn bare en enkel svindelhistorie her. Og hun har livserfaringer og et blikk som også fanger opp konservative og usympatiske mønster i måten Anna blir oppfattet, behandlet og dømt.
Men dette er en serie som først og fremst vil underholde, så da pøses det på med ytre dramatikk. Kampen for å bli ferdig med artikkelen før babyen kommer og kampen for egen karriere blir overskriftene for Vivian. Og med det så forsvinner mye av det tematisk interessante i tabloide fortellergrep.
Jeg har mer sans for måten Annas rollefigur leker seg med overflatene.
Hun blir jo påtagelig falsk med aksenter og karikerte fakter, og hun provoserer med sine stadige manipulasjoner. Men Anna driver hele tiden et spill med konstruerte fasader, og jeg liker at rollefiguren forblir en skuespiller i alle versjonene hun viser frem.
Etter hvert som serien avslører bedragene hennes og hva som er sannheten bak den påståtte rikdommen, så ønsker vi jo at serieskaper Shonda Rhimes skal ta oss med til kjernen av denne rollefiguren. Slik at vi på tilfredsstillende Hollywood-vis kan løse mysteriet og finne ut hvem hun virkelig er.
Men selv om vi lærer mye om henne og hvorfor hun gjør det hun gjør, så forblir Anna en løk hvor lagene skrelles av uten at vi kommer helt til kjernen. Og med en porsjon godvilje til, så er vel det noe av poenget til en serie som handler om en person som alltid går med maske.
Jeg lar meg likevel irritere av europeiske aksenter og stivt overspill underveis, men det er irritasjon til lett ettertanke.
ANMELDELSE: Ozark S04 – Rendyrker spenningsunderholdningen
Ujevn i episodene
Dette er en historie som egner seg for serieformatet, med et stort rollegalleri, flere tidslinjer og en episodisk inndeling av flere sentrale begivenheter. Likevel blir de ni drøye timeepisodene ujevne i både energi og dramaturgisk oppbygging.
Noen ganger fungerer de parallelle tidslinjene hvor tilbakeblikk kryssklippes med Vivians undersøkelser i nåtiden utmerket. Det blir elegant historiefortelling med driv og spenning.
Men vel så ofte så blir episodene oppblåste og seige av alle montasjene, sideplottene og miljøskildringene som stappes inn.
Det blir også mange repetisjoner. Både av samme scene fra ulike vinkler, men også av veldig like scener. Antallet ganger Anna freser at kortet skal sjekkes på nytt, påpeker at folk er «basic» og arrogant fremfører «vet du ikke hvem jeg er?» blir etter hvert på grensen til parodisk.
Gjentagelsene av oppførselen har en funksjon for å vise Annas metode, men det er også med på å tvære ut scenene og det føles som serien går veldig sakte til tider.
I kombinasjonen rettsdrama, journalistetterforskning, «true crime», overdådig luksusliv, humørfylte intriger og motebonanza er det likevel nok variasjon og publikumsfrieri til at «Inventing Anna» serverer mye godt TV-selskap. Spesielt for et Netflix-publikum som allerede har fråtset «Ozark», «Orange Is The New Black», «Bridgerton», «Fyre: The Greatest Party That Never Happened» og litt «Emily in Paris».
«Inventing Anna» har premiere på Netflix fredag 11. februar. Anmeldelsen er basert på alle ni episodene.
