PÅ NETFLIX FRA 9. MARS: «The Andy Warhol Diaries» er en seks timer lang dokumentarserie som er mer opptatt av å bli kjent med mennesket Andy Warhol, enn å hylle kunstneren som er kjent for suppeboksbilder, kjendisportrett og det legendariske The Factory-miljøet.
Med stort fokus på Warhols kjærlighetsliv, hans oppvekst, hans åndelighet og hans store og små bekymringer, maler regissør Andrew Rossi et bredt portrett gjennom et mylder av intervju, arkivklipp og nærbilder av kunstnerens privatliv.
Seriens røde tråd er Warhols personlige dagbok (utgitt to år etter hans død i 1987), som han dikterte på morgenkvisten over telefon til Pat Hackett. Og med en fortellerstemme laget ved hjelp av kunstig intelligens, blir Warhols røst brakt til live for å lede oss gjennom de siste drøyt ti årene av hans liv.
Den menneskelignende stemmen er en kledelig vert for en kunstner som i et berømt sitat selv uttrykte et slags ønske om å bli en maskin, og den gir en poetisk og fascinerende falsk intimitet til dokumentaren.
ANMELDELSE: Trond Giske – Makta rår – Interessant dokumentar
Så blir det i overkant mange stemmer i sving når regissør Rossi også vil la venner, tidligere kollegaer, kunstkritikere, auksjonsholdere og en rekke eksperter huske, forklare og synse mellom dagboksidene. Rob Lowe klarer til og med å trekke inn «Waynes World».
De seks episodene blir til tider en ganske stinn og oppstykket mosaikk av Warhols liv og virke. Men i volumet ligger også seriens varierte høydepunkt.
Tilgangen til Warhols private filmopptak og fotografier bringer epoken til live. Og kritiske diskusjoner som problematiserer sider ved hans kunstneriske fremgangsmåte, og en opprivende skildring av hivepidemiens inntog i New York på 80-tallet, gir dokumentaren dybde utover det biografiske.
Er du interessert, så er dette en rik Warhol-utstilling med mange rom å utforske. Vi anmeldere får også våre pass påskrevet.
ANMELDELSE: Winning Time: The Rise of the Lakers Dynasty – Skårer bøttevis av stilpoeng
395 minutter om berømmelse, livet og kjærligheten
Den første episodene presenterer Andy Warhol som den betydningsfulle kunstneren han ble på 60-tallet, og forteller nok om popkunst og miljøet rundt The Factory til at et nytt publikum får en presentasjon av den mytiske kunstkjendisen.
Men fokuset går raskt til mennesket Andy, hvem han delte sitt liv med og hans komplekse dualitet mellom privatliv og iscenesatte offentlige person.
Warhol levde i ulike perioder sammen med interiørdesigneren Jed Johnson og filmprodusenten Bob Gould. Og gjennom deres historier skildres kjærlighet i en tid hvor homofobi og konservative krefter gjorde at mange valgte å skjerme sitt kjærlighetsliv fra offentligheten.
ANMELDELSE: Euphoria S2 – Provoserende TV-kunst
Det er gripende å se hvordan Warhol verner om sitt privatliv i et spenn mellom egen kunstnermyte, behovet for å beskytte seg selv, frykten for å bli satt i bås og sin egen usikkerhet og forfengelighet.
Disse sidene får alle god plass i Andrew Rossis dokumentar, hvor regissøren også selv blir mer og mer synlig utover i serien.
For selv om dette er en dokumentarserie laget med velsignelse fra Andy Warhol-stiftelsen, og det strykes mye medhårs. Så er det rom for både kritiske spørsmål og kritiske stemmer her. Og Rossi er flere ganger frempå med vesentlige spørsmål og pirker betimelig i kildenes unnvikende fremstillinger.
ANMELDELSE: Ein britisk skandale – Claire Foy stråler som skandaløs hertuginne
Fascinerende falsk intimitet
For en artist som var så opptatt av reproduksjon av uttrykk i sin kunst, så er det kledelig at serien har gjenopplivet stemmen hans gjennom programvare for å være fortellerstemmen i denne dokumentaren.
Jeg skal medgi at jeg får et lite stikk av «deep fake»-uro over at dette grepet brukes i en dokumentar. Vi lever i en tid hvor journalistikkens troverdighet er under kraftig skyts, og da oppleves det noe dristig å ta slike fortellergrep inn i dokumentarvarmen.
Men i denne sammenhengen er det både et tydelig, et synlig og et poengtert fortellergrep, som kler fortellingen godt.
ANMELDELSE: Kasko – treffsikker komedie
Og du blir ikke lurt. Stemmen, som er fremført av Bill Irwin før den omformes, høres ut som Warhol, men er også preget av tonale svingninger og mekaniske trekk som tilkjennegir bedraget.
Likevel, selv om vi ikke blir lurt, så gjør denne stemmen noe med den opplevde intimiteten i dokumentaren.
Det å høre Warhols stemme lese betroelser om egen usikkerhet, om såre opplevelser og om forelskelser gir serien en nærhet og en opplevelse av ekte liv. Samtidig som vissheten om at dette egentlig er ord på papir, og at den opplevde intimiteten til dels er en falsk intimitet, stiller noen fascinerende spørsmål om hva et reprodusert uttrykk er, og hvilke følelser vi kan utvikle for det gjenskapte.
Det filosofiske tankegodset satt til side, så gjør den kunstige fortellerstemmen også at dokumentaren på et vis føyer seg inn i Warhols kunstnergjerning.
En slags siste iscenesettelse av seg selv. Et slags siste kunstverk fra en fremsynt og visjonær artist.
«The Andy Warhol Diaries» har premiere på Netflix 9. mars. Anmeldelsen er basert på alle 6 episodene.
