PÅ HBO MAX FRA 7. MARS: «Winning Time: The Rise of the Lakers Dynasty» er et humørfylt og sjangersprekt sportsdrama om basketlaget Los Angeles Lakers sin storhetstid på 1980-tallet – da laget skapte sportsunderholdningshistorie anført av superstjernen Magic Johnson.
Det er en sjarmerende dramatisering, med en lekker tidskoloritt, et treffsikkert rollegalleri, lekne metagrep og et engasjerende stykke idrettshistorie.
Adam McKay har regien på pilotepisoden. Han setter opp dette som en real underdoghistorie som skildres med sort humor, hjertevarme, epokeinnsikt og en dæsj av den lekne satirebrodden som McKay har gjort til varemerke gjennom filmer som «Vice» og «Don’t Look Up».
Starten legger opp til et ambisiøst langsomt tempo for å fortelle hele historien om Lakers sportslige suksess, lagets betydning for Los Angeles og Magic Johnsons kamp mot hivviruset. Det ser ut som HBO sikter på flere sesonger her, og det kan kanskje bli litt mye sportshistorie for et bredt strømmepublikum.
Men for oss som likte både «Moneyball», dokuserien «Michael Jordan – Den siste dansen» og basketkomedien «Semi Pro», så ser dette ut til å bli en meget underholdende nostalgitur. Og både veteranen John C. Reily og debutanten Quincy Isaiah skinner i hovedrollene.
ANMELDELSE: Kasko – treffsikker komedie
Underholdningshistorie
Året er 1979 og den kvinneglade, spritglade og basketelskende forretningsmannen Dr. Jerry Buss (med doktorgrad i fysikalsk kjemi) har en drøm: Han vil gjøre Lakers til et dynastilag som både skal vinne på banen og bli et institusjon i Los Angeles sitt underholdningslandskap.
Problemet er bare at han ikke helt har nok penger, at trener Jerry West (Jason Clarke) vil slutte, at stjerneskuddet Irwin «Magic» Johnson ikke er sikker på om han vil spille ball i L.A. og at publikum ikke gidder å komme til stadion. Så, rikelig med motbakker. Og rikelig med hinder å overkomme.
Dette er en sportshistorie som har det meste en medrivende historie skal ha: Motgang, suksess, imponerende prestasjoner og Magic Johnsons personlige kamp utenfor banen. Samt sex, dop og flott musikk.
Og selv om de første episodene bare dekker forsesongen 1979, så er det mye som fenger i historien om hvordan Lakers ble en underholdningsmaskin med Hollywood-kjendiser på første rad, Paula Abdul som dansekoreograf og et offensivt spill som fikk tilnavnet «Showtime».
ANMELDELSE: Licorice Pizza – Får nostalgiske hjerter til å banke hardt
Jeg mistenker at jeg blir litt blendet av min egen seriesmak her. Selv om tempoet er kjapt, med snert i dialog, drivende klipprytme, kule låter og satiriske tekstplakater, så er det bokbaserte manuset til Max Borenstein og Jim Hecht ganske omstendelig med fremdriften.
Det er mange basketkamper som skal spilles og trofeer som skal vinnes, og jeg er spent på hvor mange TV-timer som trengs hvis «Winning Time» skal male med like bred pensel gjennom hele 80-tallet.
Serien blir også litt tung på syltelabben i presentasjonen av gamle griser. Det var en del av kulturen, så det har sin plass på skjermen. Men her får det veldig god plass på skjermen.
Et fengende rollegalleri
John C. Reilly leder an i et rollegalleri som lyser opp skjermen og bringer figurene til live med en blanding av karikerte trekk og dybde.
Dr. Buss introduseres på Playboy-villaen og lefler med parodien på velbemidlet midtlivskrise med hentesveis. Men under den såre overflaten blir vi kjent med en kompleks figur som har visjoner, demoner og et stort hjerte for sporten.
Quincy Isaiah sørger for at Magic stråler av karisma, og hans smil, tvil og struttende selvtillit gir serien et biografisk midtpunkt det er fengende å følge.
Sally Field, Gaby Hoffmann og Hadley Robinson storspiller blant de sentrale birollene. Og ut fra rollelisten ser vi at Jason Siegel, Julianne Nicholson og Adrian Brody også er i oppvarming. Klar for å entre banen i senere episoder.
Jeg gliser bredt i ren serieglede når jeg ser at det er Michael Chiklis («The Shield», «Scali») som spiller den sigarpuffende Boston Celtics-lederen Red Auerbach – mannen Jerry Buss må slå.
Duellen mellom John C. Reilly og Michael Chiklis er en kamp inne i kampen – og jeg nyter hvert sekund.
ANMELDELSE: Euphoria S2 – Provoserende TV-kunst
Skårer bøttevis av stilpoeng
Adam McKay setter en leken tone for «Winning Time» som er gul, kul og full av ballsprett mot den fjerde veggen. Og her smøres subteksten tjukt på.
Skuespillerne kommenterer direkte til kameraet og nye personer presenteres med poengterte tekstplakater. Sportseieren Donald Sterling tituleres som «the second worst Donald of the 80s».
Den visuelle stilen er også spretten, med animasjoner, splitscreen og lyd- og bildemontasjer. Og bruken av nærbilder er effektiv i å vise oss fæle folk – vi kommer så nær de svette porene at avskyen tyter ut av TV-ruta.
ANMELDELSE: Don’t Look Up – Sylskarp samfunnssatire som svir skikkelig
TV-seriens episodiske struktur brukes også til å presentere rollegalleriet med litt emosjonell dybde. På samme måte som i «Orange Is the New Black» legges det opp til at de sentrale rollefigurene får være «episodenes utvalgte». De får spilt ut sine bakhistorier gjennom tilbakeblikk som knyttes opp mot viktige hendelser i seriens nåtid.
Resultatet er et stykke sportshistorie som i hvert fall i første omgang svinger veldig godt i samspillet, og skårer bøttevis av stilpoeng.
«Winning Time: The Rise of the Lakers Dynasty» har premiere på strømmetjenesten HBO Max mandag 7. mars. Det kommer ukentlige episoder. Denne anmeldelsen er et førsteinntrykk basert på de to første episodene.
