PÅ NETFLIX FRA 5. MAI: «Clark» er en kvikk og underholdningsfokusert biografiserie om bankraneren Clark Olofsson – kjent som Sveriges første kjendisgangster og en av opphavsmennene til Stockholmsyndromet.

Serien, som er basert på Olofssons memoarer «Vafan var det som hände», har blitt en leken og sorthumoristisk blanding av selvgode skrøner og dramatiske fakta i regissør Jonas Åkerlunds («Lords of Chaos», «Spun») stiliserte sjangermiks.

Den erfarne film- og musikkvideoregissøren forteller denne smått utrolige krimhistorien med en karismatisk Bill Skarsgård i hovedrollen, og en sprudlende fortellerstil som alltid jager historien videre mot neste hakeslepp.

Det ser veldig flott ut på Netflix-skjermen. Men utover noen satiriske skråblikk på svensk spissborgerlighet, noen nødvendige hugg i Clarks selvbilde og et vemod rundt bankranerens oppvekst, så er det ikke så mye som griper tak under denne lettbente og polerte overflaten.

Og med en spilletid på seks timer, så blir det veldig mye overflate.

ANMELDELSE: We Own This City – En engasjerende politiskandale

STOCKHOLMSYNDROMET: Kristin Enmark (Alicia Agneson) var et av gislene i Norrmalmstorgranet, hvor Clark Olofsson (Bill Skarsgård) ble verdensberømt, og navnet Stockholmsyndromet oppstod for å beskrive sympatien gislene fikk med sine kidnappere. FOTO: Audrius Solominas / Netflix
Lar ikke sannheten ødelegge den gode historien

Clark Olofsson (Bill Skarsgård) får selv være hovedperson og fortellerstemme, og han tar oss med gjennom sine egne høydepunkt – slik han ønsker å fortelle sin historie.

Med mørk humor, og en fortellerstil som ofte oppleves som en lang montasje med utvalgte hvileskjær, får vi bli med på hektiske innbrudd, seksuelle eventyr, bankran, livsfarlige voldsepisoder, stadige fengselsrømninger og noen ganske så utrolige hendelser.

Serien hevder selv den er basert på sannhet og løgner, og selv om de store hendelsene stemmer med historiebøkene, så virker aldri skrønen å være langt unna. Og verken Clark Olofsson eller regissør Jonas Åkerlund virker som de er interessert i å la sannheten ødelegge en god historie.

ANMELDELSE: Ozark S04 – Tar ikke steget helt opp i krimserienes eliteserie

Handlingen strekker seg fra et 50-tall i sort hvitt, gjennom et fargerikt 60-tall, et begivenhetsrikt 70-tall og et dessertpreget 80-tall. Alt fanget med stilige kulisser, flotte kostymer, tidsriktige frisyrer og besøk innom både Gran Canaria, Fristaden Christiania og bilturer fra Sverige til Midtøsten.

Balansen mellom komediens overdrivelser og krimdramaets alvor vipper gjennomgående i favør leken og skråblikkene. Og «Clark» lykkes veldig godt med å fange den ville friheten og autoritetsforakten som både var en av Clark Olofsson fremste drivkrefter, og som lå i 60- og 70-tallets endringsvillige tidsånd.

ANMELDELSE: The Dropout – En glitrende spilt svindelhistorie fra virkeligheten

FULL AV ENERGI: Formspråket til regissør Jonas Åkerlund er fult av farger, bevegelse og energi. Han skifter lekent mellom sort hvitt-sekvenser, animerte slagsmål og humoristiske montasjer for å gi skråblikk og dynamikk til historien om Clark Olofsson. FOTO: Nikola Predovic / Netflix
Har to store styrker

«Clark» har to store styrker som gjør dette til en serie det er lett å la seg fenge av. Den ene er hovedrolleinnehaver Bill Skarsgård, som bringer mye karisma og en festlig snert til rollen som den sjarmerende, selvsentrerte, manipulerende og farlige Clark Olofsson. Skardsgård mestrer hele den breiale personligheten med engasjerende mimikk og stor tilstedeværelse.

Den andre styrken er serieskaper og regissør Jonas Åkerlunds teft for kule scener, kreative fortellerteknikker og opprørske energi.

Han blander så mange sjangergrep han bare vil i denne gryta av popkultur og gangsterhistorie – og lar det tidvis gå kontrollert av skaftet. Dyrene snakker, blodet spruter, blomsterengene er i reklamefilmmodus, musikkfilmer parodieres og slagsmålene blir animerte i et sprekkeferdig lappeteppe av stiluttrykk og fikse fortellertriks som alltid holder humøret og energien oppe.

Den tidligere Bathory-trommisen og musikkvideo-regissøren (blant annet for Madonnas «Ray of Light»-video) har en rytme og et spraglende driv i sitt formspråk som gjør at «Clark» er full av minneverdige scener og sekvenser.

ANMELDELSE: Gaslit – Et ujevnt Watergate-drama

Så kan det også bli litt mye på en gang. Personlig går jeg lei den oppsummerende og harry fortellerstemmen allerede etter første episode, og det blir noe repeterende og hult i måten alt skal skildres så raskt og lettfordøyelig hele tiden. Det blir lite plass til dybde i denne kjappe medley-formen, hvor spilletiden stort sett fylles av refreng, på refreng, på refreng.

Både karakterdrapet og samfunnskritikken ligger hele tiden innen rekkevidde, og på slutten blir det også tatt et slags oppgjør med Clark Olofssons selvbilde og mange alvorlige ugjerninger. Men den store avkledende kraften uteblir, og serien skaper ikke noe sviende oppgjør med verken skurk eller samfunn.

Men underholdende, det er den.

«Clark» har premiere på Netflix torsdag 5. mai. Anmeldelsen er basert på alle 6 episodene.

Om SERIEN

Clark