PÅ KINO 24. MARS 2023: Når man lager en firer i hvilken som helst filmserie, må man sørge for at den overgår forgjengerne. «John Wick: Chapter 4» gjør nettopp det på flere måter.
Kanskje ikke på alle felter, men regissør Chad Stahelski har laget en mastodont av en actionfilm med en spilletid på nesten tre timer, der han setter inn ressursene der de trengs mest.
Denne filmen er enda mer stilisert enn Tarantinos «Kill Bill» og litt styggere enn John Woos voldsballetter, men ikke like rå som Gareth Evans’ «The Raid»-filmer.
Keanu Reeves’ minneverdige tittelfigur har tatt imot så mye bank nå at han burde vært dau for lengst, men har gjennom disse fire filmene utviklet seg fra å være skyteglad hevner til en slags superhelt.
ANMELDELSE: «Shazam! Fury of the Gods» undergraves av et svakt manus
Man kjøper det imidlertid, fordi dette er et tegneserie-inspirert univers et godt stykke bortenfor normaliteten. «John Wick: Chapter 4» tilfredsstiller med enorme mengder hyperstilisert action som både morer, vemmer og underholder på samme tid.
Jakt gjennom flere verdensbyer
I denne filmen får den tidligere leiemorderen John Wick (Keanu Reeves) en ny fiende, nemlig Markis Vincent de Gramont (Bill Skarsgård). Han handler på vegne av den hemmelige organisasjonen som Wick vil frigjøre seg fra, nemlig De Høye Herrers Bord.
Nå jakter markisen på Wick gjennom flere verdensbyer med en høy prislapp som engasjerer tallrike leiemordere, blant andre hans tidligere kollega Caine (Donnie Yen) og en mystisk mann som kaller seg «Ingen» (Shamier Anderson).
Wick på sin side må inngå ulike allianser med folk han kanskje kan eller ikke kan stole på, blant andre sjefen for New York-avdelingen, Winston (Ian McShane), og hans likemann i Osaka, Koji (Hiroyuki Sanada) og datteren Akira (Rina Sawayama).
Samtidig øyner John sjansen til å bli kvitt De Høye Herrers Bord en gang for alle ved å bruke deres gamle regler mot dem.
ANMELDELSE: «The Quiet Girl» går rett i hjertet
Vi får også noen bittersøte scener med resepsjonisten ved Continental i New York, Charon, spilt av nylig avdøde Lance Reddick, som nettopp derfor treffer hardere enn det som var beregnet.
Har perfeksjonert det filmatiske
Filmen har altså en historie, forfattet av Shay Hatten og Michael Finch, som nok en gang tar oss inn i en styrtrik og skyggefull verden av barske leiemordere med et tilsynelatende ubegrenset våpenarsenal.
Ingen kan påstå at manuset gjør dype analyser av menneskets indre sjelsliv, men det fungerer utmerket som reisverk for en endeløs rekke av vanvittige actionscener. Regissør Chad Stahelski og den danske fotografen Dan Laustsen viser gang på gang at de har perfeksjonert det filmatiske ved disse voldsskildringene.
Enten det er i Osaka, Berlin eller Paris, må John Wick ekspedere et tresifret antall skurker med både skytevåpen, sverd, kniv, øks og nunchaku. I en spesielt hardtslående actionsekvens, filmet ovenfra, bruker Wick eksploderende hagleskudd med ekstreme resultater.
FØRSTEINNTRYKK: «Ted Lasso» S3 holder ikke samme høye standard
Filminga og effektene er imponerende og det samme gjelder stuntarbeidet (selv om jeg får en mistanke om at de samme stuntfolka dør cirka 20 ganger hver). Det er som det vakreste voldsspillet du kan tenke deg, bare med en filmatisk teft i et enormt format som overgår alt man kan oppleve på en PlayStation.
Bang for the buck
Det kan innvendes at «John Wick: Chapter 4» nesten går for langt i sine villeste øyeblikk, selv innenfor de allerede vide fiksjonsrammene. Det er for eksempel eiendommelig hvordan vanligvis ekstremt treffsikre hovedfigurer begynner å bomme konsekvent med en gang de skyter på viktige figurer som manuset krever må være med litt til.
Man kan også stille spørsmål ved hvorvidt et vanlig menneske virkelig kan ta imot så mye juling som John Wick gjør i denne filmen. Eller at leiemordere kan skyte seg gjennom flere byer, uten å se snurten av politi.
Av og til må man bare himle med øynene og tenke at visse sekvenser med fordel kunne vært løst annerledes. Men realisme er selvsagt ikke poenget her.
ANMELDELSE: «Norwegian Dream» er et sosialrealistisk kjærlighetsdrama med en viss temperatur
Det viktige er at «John Wick: Chapter 4» virkelig innfrir som en formidabelt stilisert voldsorgie, med en ulastelig antrukket Keanu Reeves som et evigungt og stjernetungt midtpunkt.
Man trenger heller ikke være engstelig for den betydelige spilletiden, for de 2 timene og 49 minuttene flyr av sted. Du får trolig ikke mer «bang for the buck» på kino denne våren!
