PÅ NETFLIX: De fire novellefilmene «Den fantastiske historien om Henry Sugar», «Svanen», «Rottefangeren» og «Poison» er en stilsikker kortfilmsamling fra den særegne filmskaperen Wes Anderson.
De er alle sammen basert på noveller av forfatteren Roald Dahl, og de er alle laget med en lekenhet som kombinerer Dahls sorthumoristiske penn med Andersons forseggjorte estetikk. En kombinasjon vi har sett tidligere i «Den fantastiske mikkel Rev» (2008), og som igjen viser seg å være en blanding som høster fra det beste i begge kunstnerne.
ANMELDELSE: Asteroid City – Visuell magi
Her brukes møysommelig komponerte motiv og stadige metagrep til å blande Dahls absurdvittige historievrier med teatertriks, «stop motion»-animasjoner og filmatiske sukkertøysflater – i en sprudlende miks av kreativ fortellerglede.
Alle filmene trekker oss fornøyelig inn i historiens lag med fiffige overraskelser, fantasirike kulisser og en stafett av skiftende fortellerstemmer, hvor Roald Dahl selv også tar plass i skrivestolen.
Det hele er fremført av skuespillere som Benedict Cumberbatch, Ralph Fiennes, Ben Kingsley og Dev Patel i flere ulike roller. En formidabel og dedikert gjeng som bringer både karisma, oppriktig alvor og kostelige karaktertrekk til de eksentriske rollegalleriene.
Opplevelsen av form over innhold kommer snikende et par plasser. Men for oss som setter stor pris på Wes Andersons signaturtrekk, så er dette en oppvisning i filmatisk håndverk.
Start gjerne med Henry Sugar
De fire kortfilmene er frittstående historier, men start gjerne med «Den fantastiske historien om Henry Sugar». Den er, på sine 39 minutter, den lengste filmen, og etablerer universet på en effektiv og sjarmerende måte.
Historien handler om den lite sympatiske rikingen Henry Sugar (Benedict Cumberbatch) som blir oppslukt av å kunne se uten å bruke øynene.
De tre øvrige filmene klokker inn på rundt 17 minutter hver.
«Svanen» er en tragisk historie om mobbing. «Poison» er et intenst spennende kammerspill om en sovende giftslange. Og «Rottefangeren» er en grotesk beretning om dødsfascinasjoner.
Alle filmene kombinerer humørfylte overflater med en mørk klangbunn som henger igjen etter at Roald Dahl og Wes Anderson har satt sine punktum.
Smellvakre skråblikk
Wes Anderson er en av Hollywoods mest særegne regissører med estetiske uttrykk som bærer preg av stramme oppstillinger, duse farger, elegant verdensbygging, smarte kameravinkler og fantasirike detaljer.
Og det virker som at filmskaperen har kreativt storkost seg med å komponere disse fire kortfilmene.
Her danser lagene i historiens fortellerstemmer med tilhørende skifter i avanserte kulisser, noe som lar skuespillerne bryte vegger og virkelighetsforståelse på morsomt og vidunderlig vakkert vis.
Alt er gjort med en imponerende flid i håndverket. Av og til er det pyntelig og minimalistisk, som da en skrekkslagen Benedict Cumberbatch ligger helt stille i sin oppredde seng. Andre ganger brukes lyssettingen, som effektivt får hovedrollen i en makaber dans med en skrekkelig rottefanger.
Wes Anderson lykkes veldig godt med å bringe Roald Dahls kantete rollegalleri inn et slags filmatisk dukkehus hvor han styrer alle elementer. Og hvor han får justert sine smellvakre skråblikk med millimeterpresisjon.
«Den fantastiske historien om Henry Sugar», «Svanen», «Rottefangeren» og «Poison» er ute på Netflix.
