PÅ DISNEY+: «Reservation Dogs» har vært en av mine absolutte favorittserier de siste årene. Både sesong 1 og sesong 2 har fått terningkast 6, og finalesesongen fortsetter å fylle meg med latter, tårer og kjærlighet til et fantastisk rollegalleri.
Sterlin Harjo og Taika Waititis tilbakelente, stemningsfulle og sorthumoristiske serieunivers er en herlig blanding av deilig fjas, treffsikker systemkritikk og dønn ekte problemer.
ANMELDELSE: Fargo S5 – En fest av en mørk krimkomedie
Serien startet som en vittig og skarp oppvekstskildring om fire ungdomsvenner på et reservat i Oklahoma. Etter tre fantastiske sesonger har serien vokst seg til å bli en av de fineste og hjerteligste generasjonsskildringene jeg har sett på TV-skjermen.
Finalesesongen er også et nydelig punktum for historien. Gjennom varierte tilbakeblikk blir flere generasjoners kamper, samhold og likheter skildret med en gjennomgående omsorg for lokalsamfunnets betydning.
Og på et bakteppe av tap, sorg, og skyldfølelse, finner serien rause lommer av forsoning, vennskap og håp som er ektefølte og stappfulle av inspirerende medmenneskelighet.
Tre generasjoner på søken
Våre hovedpersoner er fremdeles barndomsvennene Willie Jack (Paulina Alexis), Elora (Devery Jacobs), Bear (D’Pharaoh Woon-A-Tai) og Cheese (Lane Factor). I forrige sesong fikk de fullført et av seriens store mål, men i overgangen til voksenlivet er det fremdeles mange store avgjørelser som venter.
Både ungdommer, foreldre og besteforeldre får plass til å skinne i det sesong 3 fletter sammen generasjoner for å vise viktigheten av hvordan vi mennesker påvirker hverandre og tar vare på hverandre.
Der sesong 1 var fokusert på ungdommenes «coming of age»-historie, så utvider sesong 3 den tematikken til å skildre hvordan et helt lokalsamfunn vokser opp – og det gir serien en rørende fin helhet.
De fire hovedrollene Paulina Alexis, Devery Jacobs, D’Pharaoh Woon-A-Tai og Lane Factor fortsetter å begeistre stort med sin kule kjemi og komiske teft.
ANMELDELSE: Slow Horses S3 – Spionspenning i storform
I denne sesongen får også den eldre garde flere vennskapsstrenger å spille på. Manuset aktiviserer besteforeldregenerasjonenes brytningstid på 1970-tallet, og den bakgrunnen gjør vennskapet mellom de gamle vakrere og rikere. Her får veteranene Gary Farmer, Graham Greene og Wes Studi leke seg med gjenopplivingen av gamle dagers festgleder og sår.
Ellers er Zahn McClarnon som alltid et høydepunkt i rollen som politimannen Big, og Ethan Hawke gjør en veldig fin gjesterolle i episode 9 – som også er et av sesongens aller beste sidespor.
Freser godt av oppgjørene
Det freser godt av oppgjørene «Reservation Dogs» tar med USAs elendige behandling av den nordamerikanske urbefolkningen.
I serien er det stort sett kunstnere fra Nord-Amerikas urbefolkning som selv får fortelle og skildre sine egne historier på egne premisser – både på manus, på regi og i hovedroller. Og det gir serien en representasjon, en slagkraft og en originalitet som treffer presist og troverdig!
ANMELDELSE: Reservation Dogs – En sorthumoristisk serieperle
I sesong 3 leverer tilbakeblikkene også mer tyngde og flere lag til oppgjøret. Skildringene fra en internatskole på 1950-tallet er opprivende. Her bruker serien språkforståelse og lydbilder på kunstferdig vis for å virkelig få frem hvor grusomt det var for barna som ble tatt fra sine familier for å avlæres og opplæres med disiplin, straff og bibelen som barnevond pedagogikk.
Disse overgrepskildringene gir serien en dyp klangbunn både til overnaturlige og blodige straffesanksjoner, til sosialrealistiske skråblikk og til de opprørske langfingrene som serien serverer med jevne drypp.
En av 2020-tallets beste serier
Det er mye som treffer rett i smaksløkene mine med «Reservation Dogs». Her er det referanser til favorittfilmskapere som Richard Linklater («Dazed and Confused») og Jim Jarmusch («Dead Man»). Et håndplukket soundtrack er fullt av musikalske høydepunkt – fra Redbone til Thin Lizzy. Og miljøskildringene av et skadeskutt USA er full av poengtert, stemningsfull og vemodig americana.
Med det stilsikre og selvsikre uttrykket i bunn, så har manusforfatterne en rik verden hvor de kan tulle med sjangere, la det åndelige få et lekent spillerom, la underbuksehumoren svinge løst og la alvoret feste seg.
Det er til tider litt smårufs i skuespill, situasjonskomikk og regigrep, men for meg blir det en del av sjarmen i dette skranglete mesterverket. Som i en god punklåt er det en upolert råskap her som sprudler av undergrunnens gjenkjennelige «outsider»-blikk, og som gir serien en fandenivoldsk energi.
«Reservation Dogs» er en serie som har veldig mye på hjertet, og som hele tiden leter etter den beste måten å få sagt det på. Det blir ikke alltid perfekt underholdnings-TV, men det oppleves alltid ekte og fullstendig dedikert.
Og når den ukuelige formidlingsviljen smelter sammen med de stemningene, poengene, følelsene og visuelle uttrykkene serien ønsker å formidle, så oppstår en høyere enhet som for meg virkelig gjør «Reservation Dogs» til en av de beste og mest originale seriene i strømmealderen.
«Reservation Dogs» sesong 3 er ute på Disney+. Anmeldelsen er basert på alle 10 episodene.
