PÅ PRIME VIDEO FRA 22. DESEMBER: Emerald Fennells andre langfilm både slikker, spiser og spytter ut de rike.
Filmen, som allerede har fått en runde på festivaler og har hatt kinopremiere i deler av verden, har rukket å splitte kritikerne. Det er sannsynlig at den gjør det samme med seerne.
Den handler om tilsynelatende stakkarslige Oliver Quick, spilt av Barry Keoghan, som ankommer Oxford universitet i 2006. Han er i utgangspunktet venneløs, men blir raskt fascinert av den karismatiske og populære overklassestudenten Felix Catton, spilt av Jacob Elordi. De to utvikler et vennskap, og i sommerferien blir Oliver invitert til Felix’ slott av et hjem: Saltburn.
Gammeldags stil
Det er mange vrier og overraskelser på veien, i en fortelling som gir flere «Den talentfulle Mr. Ripley»-assosiasjoner, men likevel er noe helt eget.
I likhet med Fennells debutfilm, «Promising Young Woman», som hun vant Oscar for manuset til, er «Saltburn» en stilsikker øvelse.
Den er filmet av svenske Linus Sandgren, som også sto bak kameraet i «La La Land», «No Time to Die» og «Babylon», i formatet 4:3 – og føles gammeldags. Ikke bare i format, men også med tittelfontene som signaliserer gamle eventyr.
Og selv om filmen utspiller seg rundt midten av 2000-tallet, er det påfallende få moderne «dingser» i den. Det skimtes noen datamaskiner og mobiler, men teknologien er helt i bakgrunnen. Det er «slottet» Saltburn, dets familie og hva de symboliserer i samfunnet som står i sentrum. Alt selvfølgelig observert av Oliver.
Grenseoverskridende
Barry Keoghan, som allerede har en lang rekke imponerende birolleprestasjoner på CV-en, i for eksempel «The Killing of a Sacred Deer» og «The Banshees of Inisherin», gjør her en helt grenseoverskridende hovedrolletolkning.
Han klarer kunststykket å få seerne til å føle både empati, fascinasjon og avsky for samme person. Oliver er en kameleon av en rollefigur som Keoghan makter å gjøre realistisk i samtlige versjoner.
Besettelse og begjær
Oliver er ofte filmet utenfor vinduer, glass og foran speil. Han er, i hvert fall i starten, en tilskuer som intenst ønsker å bli en deltaker. Han er både en beundrer og en «stalker». Det er også Oliver som forteller historien, og Oliver som observerer de tidvis latterlige rikingene som åpner seg for ham.
Det er også et element av vampyrisme her: De opplagte iglene som fester seg til samfunnets «blåblodige». Flere scener er filmet i mørke rom med lyset knapt sivende inn fra siden. Mange scener bader i røde farger og rødt lys, og så har vi flere tilfeller av inntak av kroppsvæsker. Her leker Fennell seg med det abjekte.
FÅ MED DEG: Årets beste TV-serier
Jeg opplever ikke disse scenene som forsøk på å sjokkere, så mye som en tydeliggjøring av hvor langt enkelte rollefigurer vil gå for å absorbere eller legemliggjøre godsets dekadente eiere.
Visuelt fristende
Foruten Keoghans talentdemonstrasjon, leverer Rosamund Pike noen av filmes mest absurde replikker med urokkelig overbevisning. Hun er Felix’ eksmodell-mor som kan være fløyelslem. Jacob Elordi – nylig sett i «Priscilla» – kler rollen som solgud-lignende Felix, mens Archie Madekwe, kjent fra «Gran Turismo» og «See» spiller hans skeptiske outsider-fetter med arrogant snert.
Med en spilletid på to timer og elleve minutter, er «Saltburn» et eventyr som ofte er sprikende, men aldri kjedelig. Visuelt er filmen fullstendig fristende.
Min hovedinnvending er mot slutten, som setter to fete streker under svaret som gjerne kunne blitt stående som en dristig antydning i stedet for en plump fasit.
Samtidig har «Saltburn» da allerede disket opp med flere-retters fest som inkluderer det forførende, uhyggelige, groteske og det snertne. Og ikke minst en dessert av en ikonisk dansescene.
Det er bare å slenge seg med!
