PÅ KINO 2. FEBRUAR 2024: Den legendariske regissøren Wim Wenders («Paris, Texas», «Lidenskapens vinger», «Til verdens ende») perfeksjonerer observasjonens kunst i denne Oscar-nominerte filmen.
«Perfect Days» tar seg nemlig svært god tid til å skildre en manns ensomme, men harmoniske dager i Tokyo.
ANMELDELSE: Dokumentaren «Mirakelet i Gullspång» er nesten for god til å være sann
Skuespiller Kôji Yakusho gjør en nydelig tolkning, som han ble belønnet med en pris for på fjorårets filmfestival i Cannes.
Man blir slått av den introverte figurens glede over de små ting, men aner samtidig at det kan ligge en dyp smerte bak det stille livet han har valgt å leve.
Veteranen Wenders (78) lar aldri klare svar ødelegge mysteriet, men holder på hovedpersonens gåter, slik at publikum selv må gjette hva som eventuelt ligger bak. Sånt blir det god film av!
Et brudd på rutinen
Middelaldrende Hirayama (Kôji Yakusho) bor alene i en knøttliten leilighet i Tokyo og jobber som renholder av byens offentlige toaletter.
ANMELDELSE: «Masters of the Air» er en mektig og monumental krigsserie
Dette arbeidet utfører han prikkfritt og pliktoppfyllende med den yngre Takashi (Tokio Emoto) som sin litt mindre engasjerte assistent (en figur som dessverre er skjemmet av overspill).
Vi følger Hirayamas faste, daglige rutiner, der alle handlinger og bevegelser fremstår som ekstremt innarbeidede. Filmen repeterer faktisk de samme faktene, episodene og tilbøyelighetene i overkant ofte, lenge etter at disse personlighetstrekkene er godt etablert.
Han ser ut til å ha skapt seg en hverdag han trives med, der han hilser hver morgen med et lite smil og gjennomfører dagene med en tilfreds mine. Lidenskapelig fotografering av trær og stell av stiklinger i stua, ser ut til å være hans eneste hobbyer.
Et uventet besøk av hans unge niese Niko (Arisa Nakano) representerer imidlertid et brudd på rutinen, og gir små hint om at Hirayamas liv ikke alltid har vært like balansert.
Akkurat hva som ligger bak, er det ikke sikkert filmen avslører, men Kôji Yakushos utsøkte spill gjør det åpenbart at det er noe.
Skildrer stemninger
Filmens nydelige bilder er skutt av Franz Lustig i det smale formatet 1.33:1 (også kjent som 4:3), kanskje for å understreke hvor stram, liten og velordnet Hirayamas tilværelse er.
ANMELDELSE: «The Holdovers» er varm, vittig og uvanlig velskrevet
Wim Wenders og Takuma Takasakis manus inneholder sparsomt med dialog, siden hovedpersonen – med noen unntak – foretrekker stillhet fremfor prat.
De er mer opptatt av å skildre stemninger, øyeblikk og små detaljer som sammen gir en helhetlig beskrivelse av Hirayama, en 100% analog figur som ser ut til å henge etter den moderne tid.
Han har ikke TV, bruker ikke internett og hører utelukkende musikk på gamle kassetter av blant andre The Animals, Lou Reed og Otis Redding. Låtvalgene er trolig ikke tilfeldige.
«The House of the Rising Sun» handler om en manns feilslåtte liv i byen. Noen tolker «Perfect Day» som en sang om heroin (selv om Lou Reed selv benektet det). Og «(Sittin’ On) The Dock of the Bay» handler om en mann som forsøker å finne skjønnheten i sin monotone tilværelse.
Poetisk fundering
Alle de nevnte låtene kan kanskje kaste lys over Hirayamas skjebne. Har han en gang gått til grunne i byen på grunn av narkotikamisbruk? Er hans analoge preferanser et resultat av et lengre fengselsopphold?
Føler han en slags forbindelse med en uteligger (Min Tanaka) ved ett av toalettene han rengjør fordi han en gang selv har vært i samme situasjon?
ANMELDELSE: «The Zone of Interest» lar oss aldri slippe følelsen av ubehag
Har han et distansert forhold til sin egen søster fordi han er familiens sorte får? Og hvorfor drømmer han om skygger i sort-hvitt?
Det er ikke sikkert at noen av disse spørsmålene egentlig er relevante, det viktigste er at filmen skaper undring og nysgjerrighet på vegne av en figur man får et stort hjerte for.
Filmen avslutter med en fantastisk sekvens, der Kôji Yakushos ansikt formidler Hirayamas følelsesspekter på samme måte som Timothée Chalamet gjorde i den siste tagningen i «Call Me By Your Name».
ANMELDELSE: «Ibelin» er direkte hjerteskjærende god
Det bidrar til mistanken om at det etter all sannsynlighet ligger mye mer bak figuren enn han egentlig ønsker å vise i sine kontrollerte omgivelser.
«Perfect Days» er, om ikke annet, en nydelig, poetisk fundering over meningen med livet.
