Det tok ikke mer enn få minutter alene: Jeg ble rastløs, kjedet meg og fikk en følelse av at jeg gikk glipp av noe.
Men det var ikke det verste.
Når jeg var alene, ble jeg nemlig både selvkritisk og lei meg.
Heldigvis var det én ting som hjalp: å være sosial.
Hele livet har jeg planlagt ettermiddagene nøye, og helgene har sett ut som timeplanen til en medisinstudent.
Det er fort gjort å bli sliten av slikt.
En endring måtte til.
Et seriøst problem
I oppveksten bidro mine fire flotte søsken og vennene i nabolaget til at jeg ble vant til å ha en supersosial hverdag.
Da jeg begynte på videregående, flyttet jeg inn på internat. Jeg husker godt hvordan ei venninne og jeg pleide å gjøre lekser sammen: Vi prata og lo, skrev oppgavene våre, og jeg leverte.
Ulempen vare bare at jeg var den eneste av oss to som klarte å jobbe på denne måten. Jeg var produktiv samtidig som jeg holdt en samtale gående. Venninna mi, på den andre siden, representerer den delen av befolkningen som kun klarer å konsentrere seg i stille omgivelser.
Det resulterte i at hun måtte sette av tid i ro og mak til å gjøre lekser alene etter av «vi» alt hadde gjort det sammen.
Etter tre år med folk rundt meg til alle døgnets timer flyttet jeg for meg selv ut i landlige strøk. Det var første gang jeg forstod at det faktisk er et seriøst problem å ikke klare å være alene.
Jeg kunne ikke belage meg på andres nærvær til enhver tid resten av mitt liv.
Jeg måtte lære meg å trives i eget selskap.
Prosjekt «lære meg å trives alene»
Som aleneboer for første gang tente jeg levende lys, lagde wok, syltet eplene fra hagen, lærte meg melodier på det nye elpianoet mitt og jogget på smale stier mellom høye furutrær.
Det gikk ganske bra i noen korte timer av gangen.
Men det ga meg virkelig lite å tilbringe tid med meg selv. Mine tanker gikk til resten av Norges én million aleneboere.
Jeg tente stearinlys, stekte vafler med hjemmelaget syltetøy på og inviterte gjester. Jeg elsker nemlig rollen som vertinne.
Jeg ønsket meg meningsfulle dager – det kunne ikke alenetid gi meg.
Hvorfor i alle dager skulle jeg kjede meg alene når jeg kunne trives i venners lag?
En øvingssak
Det er vanskelig å forstå hvorfor jeg følte meg så avhengig av sosialt stimuli. Heldigvis kan psykolog og lektor Kristin Tange Harbø (30) litt mer om slikt enn meg. Hun er nemlig spesialist på blant annet livskvalitet.
– Generelt sett trenger det ikke å være et problem å ikke trives i eget selskap, men hvis grunnen er at man trenger å distrahere seg selv fra vanskelige tanker, vil unngåelsen bare forverre det, sier hun.
En annen fallgruve er å legge så mange planer for å være sosial, at man blir veldig sliten, forklarer psykologen.
Det siste punktet har jeg alt tilstått.
Tange Harbø mener alle har godt av å være litt alene.
– Å trives i eget selskap kan bidra til ro og trygghet i seg selv, man kan bli bedre kjent med seg selv og bli flinkere til ikke å dømme seg selv. For dem det ikke kommer naturlig for, handler det om å øve, sier hun.
Mer øving skal bli. Men hva med melankolien som kan inntreffe en ellers særs ubekymret personlighet?
– Jeg tror ikke det er så uvanlig å være litt mer trist alene enn man er sammen med andre. Når vi er blant folk, hender det vi tar på en maske. Den kan gjøre slik at det blir større avstand mellom sånn vi føler oss og sånn vi fremstår, forklarer psykologen.
Skyldig igjen.
Uansett har Tange Harbø beroliget meg. Det er ikke noe galt med folk som meg. Det kan simpelthen handle om vaner og hvor ekstrovert man er (og kanskje om en liten dose fomo).
Den perfekte muligheten
Psykolog Tange Harbø mener jeg har godt av å være alene. Jeg fortsatte å øve meg.
Prosjektene har stått på rekke og rad, og for det meste har det gått i håndarbeid og oppussing.
Det skulle i hvert fall ikke stå på innsatsen.
Etter hvert innså jeg det: Alle prosjektene var en metode jeg brukte for å distrahere meg fra melankolien som traff meg når jeg ikke koste meg i hyggelig lag.
FRESH: Prosjekt «strikke en fresh ullgenser til sene sommerkvelder». Foto: Linea C. Søgaard 
KLAR: Så ble genseren klar til bruk: Foto: Håvard Sandvik 
PUBLIKUM: Det er stas med publikum på huskonsertene mine. Foto: Linea C. Søgaard
Jeg digger å klippe, lime og gjøre gammelt til nytt, men det er ikke nok stimuli å være kreativ i stillhet. I tillegg må jeg alltid ha en podkast eller en lydbok på øret – hvis jeg ikke er i telefonen med mamma eller venninner, selvsagt.
Det skulle mer til for å nå målet mitt.
Andre året på journalistikkstudiet fikk vi anledning til å søke på en utvekslingsplass. Det ville jeg. Kanskje jeg til og med skulle reise med en venn?
Så slo det meg.
Jeg skulle søke alene – det var en perfekt mulighet til å lære meg å bli komfortabel i eget selskap.
Kontinentet på andre siden av jorda fristet mest, men pandemien stoppet den planen. Jeg takket meg til det nest beste alternativet og satte meg på flyet til København.
Me, myself and I
For mange handler utveksling om å feste. For meg handlet utveksling om å reise, møte nye mennesker og samtidig lære meg å være alene.
Festing er uansett ikke min sterkeste side.
Hjemme ville jeg aldri gått glipp av en eneste sosial tilstelning med venner og familie, men så lenge jeg var utenlands, ble jeg rett og slett tvunget til det. Det hadde jeg bestemt meg for å akseptere.
ALENE: Én av mange sykkelturer i vakre København sentrum. Foto: Linea C. Søgaard 
SOSIAL: Jeg var masse sosial også, altså. Her dro jeg på tur med vennegjengen min. Foto: Linea C. Søgaard
Bare et par timer etter at jeg ankom mitt nye hjemland, satt jeg i en park sammen med mine nye klassekamerater og hørte på irsk popmusikk mens jeg spiste belgisk sjokolade, som forresten ikke kan måle seg med Kvikklunsj.
Så fort gjengen fant på noe jeg ikke var så gira på, gikk jeg løs på prosjektet mitt.
Mens klassekameratene mine stakk på byen på en tirsdag og slukte litervis med dansk øl (som de for øvrig mente var overpriset, haha), fant jeg meg selv liggende i senga med strikketøyet i den ene hånda, Pepsi max-en i den andre og norsk reality på PC-skjermen.
Og jeg koste meg, faktisk.
Den nye friheten
Den nye følelsen dyrket jeg, og jeg øvde meg på å være alene hver dag.
Jeg dro på shopping og sightseeing, syklet turer og dro hjem fra fester helt alene. Jeg gjorde akkurat det jeg ville, når jeg ville – helt uavhengig av om noen joina meg eller ei.
Var aksept alt som skulle til? Hvor ble det av den triste følelsen som før satte seg i brystet når jeg var alene?
Helt ærlig vet jeg ikke, men bare vent, jeg skal forklare:
Først og fremst hadde jeg ikke noe valg. Jeg måtte gå glipp av bursdager, jentekvelder og utflukter med gjengen min hjemme.
Og fordi jeg måtte, ble jeg også skikkelig god til å underholde meg selv og finne ut hva jeg likte best å gjøre i eget selskap.
Det hjalp nok litt å sette standarden lavt, og så var det fint alltid å ha en utvei. Nede på kjøkkenet satt det alltid folk jeg kunne skravle i vei med.
Det sosiale livet om ettermiddagene og i helgene var uansett nok til å fylle tre kalenderår, så den alenetiden jeg fikk, ville nok mange beskrevet som livsnødvendig.
Jeg hadde virkelig begynt å trives bedre i eget selskap.
Det var en frihetsfølelse jeg aldri før hadde kjent på.
Hva med nå, da?
Nå bor jeg på bygda igjen. Her kryr det ikke av mennesker og sosialt liv, så jeg får mer tid alene enn jeg skulle ønske, men jeg prøver å omfavne det så godt jeg kan.
En gang iblant kjenner jeg til og med at jeg trenger alenetid. Man skulle nesten tro jeg hadde blitt introvert.
Jeg er fremdeles en smule selskapssyk, men det er deilig å ha det fint helt alene.
En bivirkning er også at jeg sitter igjen med mange gode ullgensere og et nymalt hus.
MER SOM DETTE:
LES MER FRA P3.NO:
