– I kokkeyrket er det normalt at man blir litt brutt ned når man begynner i en helt ny restaurant for man skal vite hvor lista ligger. Men sjefen min har sagt at jeg allerede var ferdig nedbrutt da jeg begynte her.

Christoffer Fallet (21) lever ut drømmen sin. Han er kokk på restauranten «Vaaghals» i Oslo og ble nylig tatt ut til kokkelandslaget junior. Han er nå ansatt på kokkelandslaget frem til 2025.

I høst skal gutten fra Flatdal delta i kokke-VM i Luxemburg. I 2024 er det kokke-OL i Stuttgart.

– Det er vanskelig å sette ord på det, men jeg kan ikke se for meg at jeg kunne jobbet med noe annet. Matlaging er såpass viktig for meg.

Livet til Christoffer smiler i dag. Men det er ikke mange år siden alt langt ifra var like rosenrødt.

Dyttet ned i tiss

Kjøkkenet var et viktig fristed for Christoffer i barndommen. Der gikk tankene vekk fra en skolegang preget av mobbing og vonde øyeblikk.

– Det var mange små og noen litt større hendelser. På barneskolen var det en gang, da jeg sikkert hadde sagt noe feil til noen, da storebroren til en jeg gikk i klasse med trøkte ansiktet mitt ned i snøen som noen hadde tisset i.

En annen gang gjemte en skremt Christoffer seg for medelever på do i timevis, helt til moren hans kom til skolen og fant ham.

Men mer enn vonde enkelthendelser er det følelsen av utenforskap og ekskludering som han i størst grad føler på når han tenker på tiden på barne- og ungdomsskolen. Spesielt sitter en Polen-tur friskt i minnet.

– Vi var jo flere som delte hotellrom, men på kveldstid, så ble jeg ofte låst utenfor. De slapp meg ikke inn, for de ville ikke ha meg der. Sånn var det hele den turen, forteller Christoffer til P3.no, med en skjelven stemme.

Den gjentagende følelsen av å stå utenfor ble for Christoffer en kilde til sosial angst. De få gangene han turte å snakke med noen av klassekameratene, opplevde han å få en spydig kommentar tilbake.

Hjulpet av yrkesfag

Det er ikke hyggelig for Christoffer å snakke om barndommen. Jo mer vi går i detaljer, jo mer ustø og vaklende blir den i utgangspunktet sterke stemmen til 21-åringen. Samtidig beveger pupillene seg nedover mot bakken.

Det tar heldigvis ikke lang tid før smilet til Seljord-gutten begynner å ta form igjen. Vi begynner nemlig å prate om det som etter hvert skulle vise seg å danne grunnlaget for hele yrkeskarrieren.

– Det var vel først i mat- og helsetimene på ungdomsskolen, da folk begynte å spørre meg om hjelp, at jeg skjønte at dette faktisk var noe jeg var flink til.

– At folk begynte å spørre meg om hjelp, var en skikkelig mestringsfølelse, for det hadde aldri skjedd før. Jeg var jo gjerne personen som satt alene.

Mat- og helsetimene ble det eneste Christoffer gledet seg til på skolen. Og de positive opplevelsene fortsatte. Dermed ble valget om å gå studieretningen restaurant- og matfag på videregående enkelt.

Det er han glad for at han hadde mulighet til.

– Jeg var rimelig lei skolen allerede og hadde lyst til å kunne drive med noe mer jobbrelatert. Det var veldig greit å kunne ha en skolegang med mye praktisk arbeid.

– Jeg følte at fagene var mer rettet mot den jobbveien som jeg ville gå.

På videregående begynte Christoffer i en klasse med fire personer. I dag tilbyr ikke denne skolen lenger restaurant- og matfag som studieretning.

Mestringsfølelse

Anette Harris er professor ved Det psykologiske fakultet ved Universitet i Bergen. Hun har tidligere forsket på sammenhengen mellom stress og mestringsfølelse.

– Det å oppleve mestring gir en bedre robusthet til å kunne håndtere stress. Hvis unge opplever mestring på et område, så gir det en boost på selvtilliten som de kan ta med seg på andre områder.

Hun forteller at holdningen om at det er nok å være god på én ting, var det som dominerte i samfunnet før. Men i dag er Harris sitt inntrykk at mange unge tenker for mye på at de skal være gode i alt.

– Samfunnet legger litt opp til at man skal være god på skolen, i idrett og sosialt. Jeg skulle ønske samfunnet la mer opp til en holdning om at: finn det du liker, dyrk det du liker og vær fornøyd med det.

– Finn det som gir deg den mestringsfølelsen og hold på det.

Ubegrunnet frykt

Etter hvert fikk Christoffer mulighet til å være utplassert på Vaaghals, en Michelin-anbefalt restaurant i Oslo. Selv om dette var drømmen til Christoffer, satt fremdeles opplevelsene fra ungdomsskolen i kroppen.

– Det var veldig tøft å være her i starten. Jeg flyttet hit da jeg var 17 år og hadde veldig hjemlengsel den første perioden. Lærlingtiden er ganske heavy. Man får veldig mange klare og strenge tilbakemeldinger.

De første ukene i restauranten turte ikke Christoffer å se de andre kokkene i øynene. Han var også livredd for hva som kunne skje hvis han stilte et dumt spørsmål. Frykten for å få sparken var stor.

Men frykten for å få sparken var ubegrunnet. For sjefene i restauranten så hva slags kokketalent de hadde med å gjøre. Restaurantsjefen Christer Rødseth (31) begynte derfor å pushe Christoffer og gi han nye utfordringer.

– Det var en gang jeg plutselig fikk beskjed om å presentere en rett for restaurantgjestene. Jeg ble så stresset av det at jeg begynte å grine. Men han ga meg ingen valg, og det føltes jo riktig da jeg var ferdig med det. Plutselig hadde jeg gjort noe jeg aldri trodde jeg skulle gjøre.

– Kan komme så langt han bare vil!

Christoffers sosiale egenskaper har utviklet seg etter han begynte på restauranten. Spesielt Rødseth har vært viktig.

– Han skal ha mye av æren for at jeg har blitt sånn jeg er nå, at jeg nå tør å snakke med andre mennesker, at jeg har blitt såpass tøff som jeg er og blitt så flink som jeg har blitt. Det er jo mye fordi han har pushet meg.

Restaurantsjefen husker godt lærlingperioden til Christoffer.

– Han var som et lite lam da han begynte her. Han var tilbakeholden, introvert og litt forsiktig, forteller Rødseth.

– Man skal jo være litt tilbakeholden når man kommer på utplassering. Men han var helt ekstremt ydmyk.

Men forsiktigheten til Christoffer satte ikke en stopper for det åpenbare.

– Jeg så at han kom til å bli flink. Det så jeg med én gang, og det hadde jeg helt rett i.

På nyåret begynner Christoffer i ny jobb, på Thai-restauranten Plah i Oslo, en avgjørelse Rødseth, som selv har vært kaptein på kokkelandslaget, tror er lur for å fortsette å utvikle seg som kokk.

– Christoffer kan komme så langt han bare vil! Det er bare han selv som kan sette stopper for det.

Følelsen av å gi

Christoffer er motivert for fortsettelsen og gleder seg til å representere kokkelandslaget.

– Jeg trodde ikke at jeg var god nok, men jeg tenkte at jeg ville prøve meg. Så var det en audition der vi blant annet skulle lage en signaturrett. Noen måneder etterpå fikk jeg en telefon om at jeg var tatt ut på juniorlandslaget. Og det var veldig gøy. Det hadde jeg ikke forventet.

Kokkelandslaget har samlinger hver tredje uke. Der tester de forskjellige oppskrifter, før de etter hvert bestemmer seg for hvilken oppskrift som skal bli brukt i mesterskapene.

– Kanskje et halvt år før begynner vi med gjennomkjøringer hvor vi prøver å gjenskape dagene under mesterskapet. Før en slik konkurranse har vi sikkert hatt 30 slike gjennomkjøringer.

Det norske kokkelandslaget har vunnet flere priser. Blant annet stakk de av med gullet under kokke-OL 2020. Juniorlandslaget vant sølv i samme mesterskap.

Men det er ikke tanken på å vinne priser som motiverer Christoffer mest.

– For min del er det ikke det å lage maten som er det viktige. Det er heller følelsen av å kunne gi noe, se gleden hos andre når du serverer noe som er veldig godt. Jeg tror at veldig mye av den lysten kommer fra oppveksten min. Man kan se på mat på flere måter, men i bunn og grunn så lager man jo en hyggelig følelse hos noen når man serverer mat.

– På skolen var det ikke noen situasjon hvor jeg kunne få til noe sånt.

LES MER PÅ P3.NO: