Mali (22) er fra Surnadal i Møre og Romsdal. For tiden studerer hun psykologi og psykisk helse i Oslo. Dette er hennes personlige mening.
På mandag skrev Kim (21) om hvorfor han er glad han ble adoptert . Han stiller seg positiv til adopsjon, men jeg føler det er viktig å vise «hele bildet».
Jeg ble adoptert fra Kina da jeg var elleve måneder gammel. Som et resultat av
Kinas ettbarnspolitikk
Mellom 1979-2016 var det kun lov å få ett barn i Kina. Familier som fikk flere barn, kunne risikere straff eller bot.
Jeg hører stadig vekk at folk mener jeg bare burde være takknemlig og glad for å være adoptert. At jeg har trukket «vinnerloddet».
Men selv om jeg har vokst opp med verdens fineste familie, er fortsatt opplevelsen av det å være adoptert vanskelig for mange å forstå.
Jeg vokste opp i en liten bygd hvor «alle kjenner alle». Men uansett hvor norsk oppveksten min har vært, med brunost på skiva eller Grandiosa til middag, så ble jeg ofte fortalt jeg var annerledes.
Jeg fikk høre at jeg ikke bodde med min egentlige familie, og burde dra tilbake til der jeg egentlig var fra.
Jeg er nok ikke den eneste adopterte der ute som har fått masse ukomfortable spørsmål, kommentarer og reaksjoner i løpet av oppveksten.
Flere ganger har jeg tenkt: «Hvorfor kan ikke bare jeg også være som alle andre?»
Alle mennesker har et behov for å se seg selv gjennom familien sin, men som adoptert er det mange ting jeg aldri vil kunne vite om meg selv.
Det vanskeligste med å være adoptert fra Kina under ettbarnspolitikk-perioden, er mangelen på dokumentasjon.
For det finnes ikke noen dokumenter, papir eller informasjon på hvor jeg kommer fra, eller noe som helst informasjon om min biologiske familie.
Når jeg skal svare på spørsmål om meg selv, er det mange ting jeg ikke vet. Jeg vet ikke hva som ligger i genene mine eller hva slags sykdommer jeg kan bære på.
Det å akseptere at jeg alltid kommer til å mangle vesentlig informasjon om meg selv, er noe jeg fortsatt jobber med.
Etter å ha flyttet til Oslo, ser jeg stadig flere som ser ut som meg. Men selv om vi ligner, er bakgrunnen min en helt annen.
Mange av dem med samme utseende som meg har en tilknytning til sin flerkulturelle identitet, enten språket, maten eller kulturen.
Men det er ikke tilfellet for meg. Jeg betrakter meg selv som fullt norsk.
Hvis noen spør meg hvor jeg er fra, er svaret alltid Norge. Men jeg føler jeg konstant må forklare «norskheten» min, og det ender ofte opp som en kronglete spørsmålsrunde.
For noen er jeg en asiat og for andre er jeg norsk. Er det min biologi, oppvekst eller familie som bestemmer hva jeg egentlig er?
Adopsjon kan kanskje redde mange, men la oss ikke glemme alt som følger med å være adoptert. Enten det er folks spørsmål, antagelser eller den konstante identitetsforvirringen.
