Nå er vi igjen kommet til den tiden av året da vi ser tilbake på det som har skjedd på musikkfronten, og det er på tide å stille de viktige spørsmålene. Hvilken låt er det som har brent seg fast? Hvilken artist er det umulig å se bort ifra? Hvilket album fikk oss til å glemme alt annet?
Vi i P3 Musikk skal de neste dagene oppsummere musikkåret 2013, og sammen har vi kommet frem til det vi mener er årets norske låt, årets internasjonale låt, årets norske album og årets internasjonale album (publiseres torsdag). Er din favoritt med på lista?
- Les også: Årets beste norske låter
- Les også: Årets beste internasjonale låter
1. Lars Vaular – 1001 Hjem 
Ikke bare er han teknisk sterk og med på å utvide hiphop-begrepet: Få norske artister forteller historier på like sterkt vis som Lars Vaular. 1001 Hjem skildrer et knippe mer eller mindre tragiske skjebner med stor treffsikkerhet og upolert ærlighet. Den allerede prisbelønte låtskriveren har modnet ytterligere siden Du betyr meg (2011), men selv om tekstene ofte behandler store tema, blir det aldri melodramatisk. Derimot er Vaulars fortellergrep nøkterne og effektive.
Både de produksjonsmessige og tematiske sprangene på 1001 Hjem er store. Vaular leker med både visesang, sfæriske lydlandskap og harde klubbrytmer, som på “Koking” og “Nøklene”; to spor som beviser at også partyrapperen Vaular fremdeles er nærværende.
Trine Aandahl
Les anmeldelsen av albumet her.
2. Kvelertak – Meir 
Det har vært mye fokus på at oppfølgeren til et av tidenes beste norske debutalbum «bare» kjørte på med Meir av alt – og at det holdt i massevis. Men vi kan melde om at fokusområdet har vært for smalt.
For med Meir har Kvelertak tatt et steg til siden og framstår langt mer bredbent enn på den blendene debuten. De krummet nakkene og begav seg ut på langt mer krevende tokter («Nekrokosmos», «Undertro» og «Tordenbrak»). Og de dro opp nye livefavoritter fra en tilsynelatende utømmelig hatt («Evig Vandrar» og «Spring Fra Livet»). Fra den euforiske og bokstavelige åpningen «Åpenbaring» via helgehymnen «Bruan Brenn» til sistespor og den alt-annet-enn-alminnelige allmenn-rockeren «Kvelertak» er Meir et brautende seierstog. Veien er deres nye hjem og de trenger aldri å dra på jobb igjen.
Tete Lidbom
Les anmeldelsen av albumet her.
3. Atlanter – Vidde 
Kvartetten Atlanter, med Jens Carelius og Arild Hammerø i front, har utvilsomt laget årets mest interessante, norske debutalbum. Vidde er et eksperimentelt uten å bikke over i det pretensiøse, og selv om albumet er fylt av referanser til både kraut, prog og afrikansk blues, føles det også fremoverlent og nyskapende.
Bandet lyder skjerpet og strukturert. Kun ni låter har fått plass på albumet – og de utvalgte vitner om et perfeksjonistisk band med stor kreativ kapasitet. “Aye”, “Tree Song” og “Pike” kan trekkes frem som høydepunkter, men Vidde er allikevel en utgivelse som viser nødvendigheten og fordelene ved albumformatet. Naturreferansene hos bandet er mange uten at det føles påtatt, og albumet er en stor og forfriskende opplevelse – som jo en tur på vidda skal være.
Trine Aandahl
Les anmeldelsen av albumet her.
4. Mona & Maria – My Sun
Folk er ikke nødvendigvis folk – i det minste ikke i musikalsk forstand. I en tid der tannløse retrofetisjister selger ut arenaer med jovial, men gørrkjedelig kassegitarklimpring (heisann, Mumford & Sons!) er Mona Andersen og Maria Knudsen noe av en åpenbaring. Duoen makter nemlig å fusjonere de saftigste bitene fra britisk og amerikansk folkpop, samtidig som de tilfører sjangeren noe helt eget.
Hør for deg mørke skyer som seiler innover den kaliforniske himmelen, legg til knallsterke låter og ditto bidrag fra strengemagikere som Knut Schreiner og Emil Nikolaisen, og vips! har du en vaskeekte norsk sommerklassiker. Og nevnte jeg at vokalharmoniene er til å dø for?
Marius Asp
Les anmeldelsen av albumet her.
5. Arif – Aldri & Alltid
Det eksperimentelle minialbumet Aldri & Alltid leker seg med lydlandskaper. Selv om Arif alltid kommer til til å være “samme, gamle Rifla”, så er det et mer modent uttrykk på A&A enn den nå gravlagte figuren Phil T. Rich tidligere har servert lytterne.
Albumet stikker syv spor dypt og sømløst sys lydlandskapene inn i hverandre: en dæsj dronete fibre rørt sammen til en sakral, mørk sak. Rapperen hadde ingenting å tape da han og produsent Axxe slapp denne, og de kommer ut seirende. Mørket senker seg på A&A, men lyset i enden av tunnelen har aldri skint tydeligere.
Ali Soufi
Les anmeldelsen av albumet her.
6. Proviant Audio – Drift Days & Disco Nights 
Han er nesten irriterende talentfull, Mathias Stubø. Allerede som 14-åring var han Ukas Urørt og som 17-åring stod han i Urørtfinalen. Han har gitt ut fire album på tre år og Drift Days & Disco Days gjør overhodet ingen skam på gullrekken.
Proviant Audio har vokst seg til et discospillende nimannsorkester, som først har spilt inn låtene live før Mathias Stubø har lagt sin signaturstil på dem: Opphakket produksjon hvor livematerialet er kastet rundt og samplet på nytt med en god dose stjernestøv fra fransk house. Resultatet er et svært spennende album, som spenner mellom lekenhet, modenhet, det trygge og det utfordrende.
Marie Komissar
7. Årabrot – Årabrot
Gjennom over ti år har Årabrot vist seg som et av våre minst kompromissinteresserte rockband, og et nødvendig til/utskudd i denne floraen. Når Kjetil Nernes nå gjenføder bandet med et selvtitulert album, er det også med en forsiktig flørt med et større publikum: Årabrot er deres mest fokuserte og kontante så langt i karrieren. Det er derfor bare å krone «Ha-Satan Deôfol» til årets beste albumåpningslåt – en slibrig, skummel åpenbaring som er en klar favoritt når det gjelder å skremme vekk uønskede nachspielgjester.
Til stede på albumet er også Nernes’ appellerende hybrid av det vulgære og det intellektuelle, blandet med en del liter blod, død og innmat, overvåket med skarp presisjon av Emil Nikolaisen. Min favoritt er den seigtflytende «Blood On The Poet», som høres ut som en blanding av Tom Waits og «Dovregubbens Hall». Et av mange eksempler på Årabrots egenart; troll kan heldigvis ikke temmes.
Jørgen Hegstad
Hør albumet i Spotify.
Les anmeldelsen av albumet her.
8. Stein Torleif Bjella – Heim For Å Døy 
Man skulle kanskje tro at bærekraftig, norsk distriktspolitikk forlengst skulle maktet å sette en dødelig kule i Bygdedyret. Men neida. I hvert fall hvis man skal tro Stein Torleif Bjellas nedslående beretninger på Heim for å dø, hallingdølens tredje (og kjapt beste) fullengder.
For når ikke lokalsamfunnet holder på å rase ned i avgrunnen, står de sørgelige menneskeskjebnene som utgjør skraprestene av bygda for tur. Gamle ektepar hvor kjærligheten i beste fall går én vei og middelaldrende menn syke av lengsel er selvsagte karakterer i Bjellas univers, men skuffelsen, tvilen og forakten strekker seg også til både Gud og sønn. Men alle later de som ingenting er galt: “Å halde maska e å døy,” messer visesangeren på en av bestenoteringene.
Kim Klev
Les anmeldelsen av albumet her.
9. Truls – TRVLS 
Mange var spente på Truls Heggeros første soloalbum. Den store hypen rundt solokarrieren, sjangerbyttet og den knallgode førstesingelen «Out Of Yourself». TRVLS var derfor et svært spennende album å se frem til, og resultatet ble et nyskapende og annerledes popalbum, tungt inspirert av den urbane sjangeren.
Den velkjente falsetten preger hele utgivelsen og Truls markerte seg med det seg som en artist vi gleder oss til å høre mye fra i årene som kommer.
Adiele Arukwe
Les anmeldelsen av albumet her.
10. Rumble in Rhodos – Grace & Nuance 
Rumble In Rhodos har aldri vært blant de mest dogmatiske hardcore-bandene. Follo-kvintetten har like fullt gjennomgått en rivende utvikling fra debuten Own Me Like The City (2006) til denne fjerdeplaten – ikke minst som låtskrivere.
Vel har produsentduoen Erlend Mokkelbost og Anders Tjore ryddet opp i lydbildet, for så å grise det til med synthesizere. Men det er bandets melodiske mot og umiskjennelige energi som gjør Grace & Nuance til en av årets mest endorfindrivende poputgivelser – som perfeksjonert på soniske karameller som «Mannequins of Memory» og «Entirely Loveless».
Marius Asp
Les anmeldelsen av albumet her.
Listen er stemt fram av P3s musikkjournalister på nett og radio.
