Broken Bells - After The Disco
Terningkast 4

Blankpussede bjeller

Samarbeidet mellom Danger Mouse og The Shins er fruktbart, men stundom for søtt.

I et intervju med NPRs All Songs Considered fortalte James Mercer og Brian Burton om hvordan After The Disco ble til. Hovedforskjellen fra debutalbumet er at de nå føles mer komfortable med hverandre i innspillingsprosessen. Muligens er det derfor Broken Bells’ andrealbum er noe harmløst: Kommunikasjonen dem imellom har gått enklere, men av og til er ikke det salomoniske til fordel for musikken.

Således blir førsteinntrykket at duoen har blitt mykere siden sist. Dette bygges under av at refrebroken4nget til singelen «Holding On For Life» ligner på Bee Gees, at synthlydene er runde i kantene og koringene har englelyd. James Mercer synger vakrere og mer affektert enn før – og, som med The Shins’ sisteutgivelse – her har Oh, Inverted World-puristene lite å hente.

Men Mercer er nå en gang Mercer, og selv om de selv hevder dette er et samarbeidsprosjekt hvor alle delene alltid er skrevet av begge, er det en av 2000-tallets beste låtskriveres umiskjennelige stemme som i første rekke pryder After The Disco. Mange av låtene bærer også hans melodiske signatur, som eksempelvis hvordan albumbeste «Lazy Wonderland» minner om Wincing The Night Aways «Girl Sailor»; dersom Burton har vært deltakende, har han også vært svært bevandret i Mercers hjerne.

Herav får man høydepunkt som «Medicine», «Perfect World», «After The Disco» og «The Remains Of Rock’n’Roll», som på forskjellig manér viser at samarbeidet har livets rett. Allikevel finnes et stort problem, og dét er at det føles for gjennomarbeidet og elegant. Jeg skulle ønske meg flere øyeblikk av uenighet og skråstilling. Produksjonen mangler bitt, og det gjør at for mange av låtene bare sklir forbi. Trommene på «The Angel And The Fool» er irriterende, og da hjelper det ikke akkurat at melodien minner en del om Scorpions’ «Winds Of Change». Blåserne på «No Matter What You’re Told» er prosessert ned til plastikk, og «The Changing Lights» er livløs.
 

 

After The Disco er farlig nær å bli offer for opphavets kollektive geni og viten om egen fortreffelighet, men faller så vidt ned på rett side. Mercers formidlingsevne er delvis grunn, et knippe svært sterke låter en annen. Men neste gang bør det bli mer banning og dørslamring i produksjonsprosessen.

Jørgen Hegstad