Donkeyboy - Slottsfjell, Kongescenen
Terningkast 4

Fem fine fyrer

Heller en time i Drammen enn en dram i timen.

Etter en omstendelig, Vangelis-aktig intro, med tittelen “Welcome to Donkeyboy City – a city of pop music” som de eneste hørbart ordene, faller logolakenet ned fra Kongescenen, og med ett befinner den solide publikums mengden seg angivelig i et alternativt, neonbelyst Drammen, og ikke seilerjakkemagneten Tønsberg.

På scenen er Kent Sundberg er ikledd et par sjokkoransje hodetelefoner -uten at det i nevneverdig grad påvirker stemmen hans, som fortsatt er like spak som den til en prepubertal, sjenert guttepjokk. Da er det greit at relativt begavede Gunhild Kristoffersen – fra den snorkkjedelige synthpopduoen Bow To Each Other – er gromguttas kvinnelige alibi i denne omgangen.

Selv om den åttitallssvøpte musikken til drammenserne har omtrent like mye personlighet som en skrelt løk, er det vanskelig å skulle krangle over effektiviteten til “Stereolife” og “Sometimes” – høydepunktene fra deres solide albumdebut Caught in a Life  – når man plasserer dem i en bilstereo eller i den steikende ettermiddagssola som henger over Slottsfjellet.

Donkeyboy på Slottsfjellfestivalen 2014. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3.
Donkeyboy på Slottsfjellfestivalen 2014. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3.

Til gjengjeld er partiprissynthpopen “Out of Control”, med en åndssvak “naughty girl”-hook, direkte grufull i i livetapning. Den får Gunhild til å innta rollen som en slags Lene Nystrøm – med Donkeyboy som Aquas resterende medlemmer – gode intensjoner som de enn måtte ha. Det er jo tross alt en unektelig hyggelig og harmløs gjeng, det her – særlig tatt i betraktning storebror Cato Sundberg smørglis og faktiske appeller lik “Det er morro å være her! Sola skinner. Er dere med på noen poplåter med oss, eller?”.

Donkeyboy manifesterer seg som et band for hele familien da et halvt barnekor hentes inn på scenen for å ralle med til “Ambitions”, radioaktuelle “Crazy Something Normal” og “City Boy”. Sistnevnte tøyes for øvrig ut i referanser til deres beste hooks, før den kulminerer i solskinnsslageren “Get Lucky”, en låt strømlinjeformet nok til at Donkeyboy veldig godt kunne skrevet den, viser det seg.

Det er en feiende flott avslutning på en generelt frisk start på festivaldagen. Jeg får nok ikke postnummer i Donkeyboyville med det første, men hei: Heller en snau time der enn en dram hvert sekstiende minutt.

Kim Klev