– Norges mest introverte band

Låtene til Ekkolodd preges av harmonier, klang og en sfærisk stemning som gradvis bygger seg opp. Som så mange andre kreative sjeler, har bandet hentet mye inspirasjon ved havet. I dag har de seks guttene i Ekkolodd mer enn nok med å konsentrere seg om holde varmen. Sko som er skapt for alt annet enn minusgrader sparker i den gjennomfrosne bakken, samtidig som diverse militære triks og bevegelser inspirert av NRKs klassiker Trim for eldre tas i bruk for å holde ut. De tynne, hipsterriktige anorakkjakkene og grå vinterhud vitner om at dette er gutter som tilbringer minst mulig tid utendørs om vinteren.

Bandnavnet har også en maritim klang. Et ekkolodd er et instrument som måler avstand i havet ved hjelp av lydsignaler. Men det kystnære imaget var egentlig ikke planlagt, skal vi tro bandet.

- Vi hadde problemer med å finne et navn. Vi var innom mye forskjellig, men endte på Ekkolodd, mye fordi den første låta vi lagde het "Dykkerklokke", og vi bestemte oss for å gå for noe som kunne passe til det, sier Mats Bjørkli Halvorsen - bandets pedal steel-gitarist, mens han myser mot den lave januarsola og trekker pannebåndet godt nedover øra.

De seks guttene møttes på Trøndertun Folkehøgskole i Melhus i Sør-Trøndelag i 2008, men Ekkolodd ble ikke født før i januar 2010, når alle var samlet i Bergen. På den tida bodde hele bandet sammen i et stort hus, hvor de også hadde øvingslokale og fordypet seg i musikken. Det ene har ført det andre med seg - og nå venter noen intense måneder med deltagelse i Urørtfinalen, spilling på Bylarm og slipp av debutskiva Det bruser forbi meg.

- Vi er veldig glade for å få være med i Urørt-finalen. Det viktigste er at folk får en sjanse til å gjøre seg opp en mening om musikken vår. Vi forventer ikke at alle skal like oss, men synes det er fint å få vist oss fram, sier Kim.

- Dessuten er vi glade i feedback. Det å få en hyggelig mail fra noen som har vært på en konsert med oss betyr mye, supplerer Mats.

Gammelt slakteri

Etter en drøy time i fjæra blir kulden for streng. Vi går tilbake langs den eksosfylte bilveien til Bergen Kjøtt.

Den store, bunkersaktige bygningen var en gang et slakteri. Mastodonten er kledd i bølgeblikk, og lyspærene i bokstavene på fronten har for lengs slukket. Bygget har huset store deler av bergensbølgene som har skylt over landet de siste årene. Ennå er det for tidlig på dag, men på kveldene kryper musikere og band inn i alle kriker og kroker av det labyrintiske bygget. En kald, trang murkorridor tar oss inn i øvingsrommet Ekkolodd deler med fire andre band i første etasje. Her er det hengt opp lydisolerende parkett på veggene, sammen med plakater over små konserter banda som øver her har spilt. Instrumenter, forsterkere og lydutstyr står stablet langs veggene. En gammel sofa er også stuet inn i det trange rommet. En oransje rislampe og noen retro lampetter er eneste lyskilder. Det er ingen vinduer her. Du vil helst ikke tenke på hvordan det går hvis vannkokeren som skal sørge for varm pulverkaffe kortslutter og det begynner å brenne her.

Det kommende debutalbumet til Ekkolodd er i sin helhet spilt inn i det mørke rommet. De seks guttene har gjort så godt som alt på egenhånd.

- Det kostet rett og slett for mye å leie tid i et studio - og vi har både en del ustyr og kompetanse til å spille inn selv.Vi måtte bare gjøre om litt på rommet her og være kreative. Det har vært godt å ha kontroll på resultatet selv. Men vi fikk mastret skiva i Duper studio, som også holder til i bygget her - og den høres bra ut. Vi gleder oss til å gi den ut, sier de.

Lanseringsdatoen for Det bruser forbi meg er foreløpig 22. mars.

- Vi kommer ikke til å gi den ut på CD.  Det er litt rart for oss, som tross alt er oppvokst som CD-generasjonen.Vinyl og digitalt er det som gjelder. Selv om CD-formatet kanskje kunne fått oss inn på noen bensinstasjoner i Gudbrandsdalen, fleiper Kim.

Ekkolodd betaler rundt 6000 kroner i måneden for å ha tilgang på øvingsrom i Bergen Kjøtt.

Vil fylle Bislett Stadion

- Vi synes det er veldig stas å få plass her. Datarock, John Olav Nilsen & Gjengen, Ephemera og The Megaphonic Thrift er blant dem som øver i samme bygg, og det er selvsagt inspirerende, sier de samstemt.

Bergen Kjøtt rommer også en konsertscene. I det store, hvitmalte rommet i fjerde etasje er det industrielt høyt under taket. Vinduene er muret igjen med store glassfliser. Kanskje er det her selve slaktehallen har vært. Bandet er plassert i en grønn veloursofa med borderte pynteputer. Ekkolodd har ikke spilt her ennå, men håper 2013 byr på mer konsertspilling.

- Vi håper plateutgivelsen kan sette i gang noe. Det hadde vært gøy å spille på noen festivaler i sommer. Jeg var på min første festival i fjor da vi spilte på Hoveslaget, sier Daniel Reichelt, som spiller piano og sampler når Ekkolodd står på scena.

Ekkolodds musikk nytes først og fremst i liveformat. Bandet elsker å stå på scena, selv om de ikke utagerer under konsertene sine.

- Vi ender som oftest med å spille med lukkede øyne i en transelignende tilstand. Vi forventer ikke at publikum skal ta av, heller - vi setter like stor pris på dem som står bakerst i lokale og ser fortumla ut, som dem som trekker helt fram til scena og ser på oss, legger Kim til.

Bandet bærer allikevel på en hemmelig drøm. Spørsmålet om ambisjoner og framtidshåp gjør at de sjenerte guttene mykner opp. Noen av dem fniser tilogmed.

- Det er et resultat av mye rar, intern humor - men vi håper faktisk å fylle Bislett stadion. Det er jo Norges storstue, men det er aldri konserter der. Vi håper å ta den tilbake, sier vokalisten.

Før Bislett Stadion, venter Urørtfinalen. Fnisingen roer seg noen hakk med tanken på at hele Norge skal se dem på scena.

-Det blir spennende å spille på TV. Vi håper musikken klarer å komme ut gjennom TV-ruta, selv om vi ikke frir så aktivt til publikum. Det blir rart å nå ut til gamle kjente. Vi håper å overraske, men har ikke noe mål om å bli verdenskjente, sier vokalisten.

- Nervene er ikke så aktive nå, men kommer nok under lydsjekken. Så lenge foreldra våre ikke er i salen, skal det nok gå bra. Det skumleste er å spille for slekt, legger Daniel til.

Abstrakte tekster

Låta Ekkolodd skal spille i Urørtfinalen, "Perler", er nettopp sluppet som singel. Piano, trommer og skjør vokal bygger seg opp til et drømmende vell.

- Det er en ganske klein klisjé, men vi synes låta minner om Bergen på en regnfull høstdag. Det er småtrist, men fint, sier vokalisten og smiler nærmest unnskyldende.

Kim vil ikke røpe hva teksten handler om, men sier han alltid streber etter tekster med rom for tolkning.

- Jeg føler at jeg lykkes hvis lytteren klarer å finne noe mellom linjene.Dessuten håper og tror jeg at det at vi har tekster på norsk, attpåtil på dialekt, får folk til å lytte litt ekstra. Det er lettere å feste seg ved noe som synges på samme språk som du snakker til daglig, tror han.

Bandmedlemmene har vært innom mange forskjellige uttrykk før de fant sammen om Ekkolodd. De mener musikken blir bedre av å være mange i skapelsesprosessen.

- Vi er veldig demokratiske, og har blitt ganske samspilte etter å ha spilt sammen to år. Når en av oss kommer med en idé, klarer de andre fint å tilføre, endre og bygge videre på den i prosessen mot ferdig låt. Jeg tror vi har en felles idé om hvor vi skal, og da går det bra at veien ofte er lang, sier Daniel.

Vokalisten legger til noen velvalgte ord.

- Særlig produksjonen av låtene våre tar lang tid. Det skyldes nok at vi har en klar, felles visjon om hva Ekkolodd skal være - og vi når oss ikke før den er nådd.