Denne uka hadde filmen World Invasion: Battle Los Angeles premiere, hvor Birger mente følgende: World Invasion: Battle Los Angeles er fryktelig opptatt av å dyrke personlighetsløse marinesoldater, men dessverre ikke like interessert i å fortelle en god historie.
Filmen fikk 3 på terningen av Birger, og imponerte altså ikke vår sjefsanmelder. Akkurat det er grunnen til at vi denne uka har stemt frem det vi mener er de de beste filmene som handler om alieninvasjoner.
The Thing (1982)
Maria: Med taglinen «man is the warmest place to hide» har vi et godt utgangspunkt. The Thing er nemlig en utenomjordisk liten jævel som gjemmer seg i både mennesker og dyr, og som ble foreviget i John Carpenters klassiker fra 1982. Den første gangen vi ser tingen er gjennom en hund, og takk å lov for det, for ellers hadde vi vel aldri fått høre den fantastiske replikken: – Det er ingen bikkje, det er en slags ting! Den imiterer ei bikkje!.
Replikken i seg selv er ikke så storslagen, men det faktum at den fremføres på elendig amerikansk-norsk, gjør dette til et aldri så lite komisk øyeblikk i filmhistorien, i hvert fall for oss nordmenn. Om ikke lenge får vi se forhistorien til The Thing, med blant annet norske Kristoffer Hivju. Hør Birgers intervju med Kristoffer Hivju her: [audio:https://p3.no/filmpolitiet/wp-content/uploads/2011/04/The-Thing-Intervju.mp3|titles=The Thing – Intervju]
Les også: «Tingen» er tilbake!
Les også: Topp 5 latterlige filmmonstre
Predator (1987)
Torfinn: Finnes det egentlig noen bedre film fra oppveksten? Minnet om Predator er klart som glass, og vil for alltid være der. Jesse Ventura med kinnet fullt av tyggetobakk og gaitling-gønneren hengende foran som en enorm ødeleggelsesfallos er det første som dukker opp. Himmel og hav, bare Ventura er grunn nok til å se Predator.
Predatoren som utenomjordisk monster ruver høyt der oppe sammen med Xenomorphen i klassen «Vanvittig fete utenomjordiske monstre», og det som skiller Predatoren fra alle de andre i denne lista er at den ikke er interessert i verdensherredømme eller har avmagret sin egen planet, den er en troféjeger. Den har blant annet dinosaurkranier i samlingen. Respettico grande.
Les også: Arnold planlegger comeback
Les også: Topp 5 katastrofefilmer
District 9 (2009)
Maria: I District 9 kommer vi inn i en verden som allerede har hatt romvesener på jorda i nesten 30 år, men oppholdet har vært alt annet enn uproblematisk.
De utenomjordiske rekelignende skapningene ble satt i en egen leir kalt District 9, en skitten ghetto som gir stygge assosiasjoner til mye av det som har foregått i Sør-Afrika.
Blandingen av dokumentarisk stil og vannvittige sci-fi-effekter gjør dette til en unik filmopplevelse. Vi følger hovedpersonen vår på en farlig ferd etter han får i seg mystiske stoffer som gjør at han blir gjort om til et romvesen. Hans jakt på sitt menneskelige jeg fører oss fra skitne blikkskur til høyteknologiske laboratorier og eventyrlige romskip. Dette er popkorn-action som faktisk kan lokke frem en tåre i øyekroken og som tilbyr et forfriskende perspektiv på den udødelige alien-tematikken.
Les også: Anmeldelsen av District 9
Mars Attacks! (1996)
Torfinn: Samfunnet generelt ble opprørt over volden og seksualiteten i samlekortserien Attack From Space som kom ut i 1962. Foreldregrupper mente at en marsboer som holdt en skrekkslagen kvinne fanget, en hund som ble sprengt og brennede kjøtt ble for mye for de unge. Enkelte samlekort ble tegnet om, og serien ble omdøpt til Mars Attacks.
På åttitallet inspirerte samlekortene til en tegneserie som det er naturlig å anta havnet i hendene til den unge Tim Burton, som på åttitallet jobbet som animatør, dreieboktegner og konsepttegner i Walt Disneys animasjonsavdeling. Ti år senere tok Burton den opprinnelige samlekortserien hakket videre og Mars Attacks! var klar for kino med en stjernespekket rolleliste og en fandenivoldsk stil.
Ta en av scenene i starten, for eksempel: Presidenten holder en mottagelse for marsboerne i ørkenen. Mars-ambassadøren sier «gæækgæækgææk» og oversetteren sier: «We come in peace». Alle jubler og klapper og en emosjonell dude blant publikum slipper en hvit due for å understreke det som nettopp ble sagt. På Mars betyr imidlertid hvite duer noe helt annet, og ambassadøren plukker duen ned fra himmelen med ray-gunen sin. Krigen mellom jorda og Mars er i gang.
Independence day (1996)
Hvorfor var det akkurat Independence Day som havnet førsteplass? Kanskje er det nostalgien som røsker tak i oss og rister ut alle de gode følelsene vi fikk da vi sjokkskadet gikk ut av kinosalen en dag i 1996. Kanskje lot vi oss sjarmere av å se Will Smith som likanes tøffing, eller kanskje vi rett og slett aldri hadde sett noe lignende før.
Det er ikke til å komme unna at Independence Day er så full av amerikansk patriotisme og store ord at den hadde blitt ledd ut hvis den kom på kino i dag. Likevel er dette en film som har tålt tidens tann, og har uten tvil fått status som en klassiker innenfor nittitallets storfilmer. Independence Day er rett og slett en av de største og beste i sin sjanger, og sånt skal man ikke kimse av.
Tre på rappen av Will Smith:
Les anmeldelsen av I am Legend
Les anmeldelsen av Hancock
Les anmeldelsen av Pursuit of Happiness
Hvilken alieninvasjon-film er din favoritt? Legg gjerne igjen din liste i kommentarfeltet!