Jeg har sett de to første episodene av TV3s nye seriesatsing Spesialenheten og kjenner at jeg har blitt utsatt for et virkemiddel som virkelig er i vinden for tiden: frykten for våre minste, de mest sårbare og verdifulle.

Spesialenheten (Foto: TV3)
Hovedpersonen i Spesialenheten - Iselin Hjorde, spilt av Marte Germaine Christensen. (Foto: TV3)

Spesialenheten spekulerer i hvordan en eventuell etterforskningsgruppe med fokus på barnedødsfall ville gått frem, og i seriens to første episoder får jeg se både den ene og den andre måten barn kan forulykke på.

Etterforskere og pårørende

I utseende og gjennomføring føyer Spesialenheten seg smidig inn i krimsjangeren, og Marte Germaine Christensen, Christian Skolmen, Bjørn Sundquist, Nils Jørgen Kaalstad og Yasmine Garbi gjør alle sammen gode figurer som medlemmer av etterforskningsgruppen.

Gjesterollene består av blant annet Dennis Storhøi, Evy Kasseth Røsten og Anna Bache-Wiig, og disse utgjør noen av de pårørende foreldrene i serien.

…et typisk arbeidsmiljø i en krimserie.

Rekrutten, veteranen og kjekkasen

Relasjonene figurene i mellom er kjent materiale: den unge rekrutten som må bevise at hun duger (Christensen), veteranen som tar henne under sine vinger (Sundquist), kjekkasen som synes hun bruker pinglemetoder (Skolmen) og den kvinnelige kollegaen som benytter enhver anledning til å være ei tispe (Garbi). Sleng på den godslige, mannlige IT-eksperten (Kaalstad) og en hurpesjef som sneier innom iblant og du har et typisk arbeidsmiljø i en krimserie.

ANMELDT: Hjelp, vi er i filmbransjen

Omtalen fortsetter under bildet av taktisk etterforsker Stein Olav Braaten, i Skolmens tolkning.

Spesialenheten (Foto: TV3)
Christian Skolmen i rollen som taktisk etterforsker. (Foto: TV3)
Det holder med to episoder

Det Spesialenheten skiller seg ut med, er sitt eksklusive fokus på kriminelle handlinger mot barn og unge. Dette temaet og seriens virkemidler gjør at jeg synes det holder med to episoder.

Spesialenheten (Foto: TV3)
Spesialenheten (Foto: TV3)

Seriens sterke tematikk er sterkere enn historiene jeg får presentert, og noe av dette skyldes at serien ikke evner å gi meg medfølelse med de pårørende siden de fremstilles som usympatiske eller fjerne. 

Hvordan gir de dette inntrykket? Jo, et virkemiddel som brukes ofte er tilbakeblikk i blåtoner mens en rollefigur forteller sin versjon av hva som skjedde.

Når dette tilbakeblikket brukes både om usannheter og sannheter, vet jeg ikke om vedkommende sier sannheten eller ikke.

TV-serien oppdrar meg til å tro at tilbakeblikket viser løgnen, men snur senere tvert om og viser det faktiske hendelsesforløpet på akkurat samme måte. På denne måten sår serien unødig tvil om sine egne figurer, og det er synd for figurene som sårt trenger min medfølelse.

ANMELDT: Sønner av Norge – en severdig, sofistikert og rocka film!

Omtalen fortsetter under bildet av obdusent Sundquist.

Spesialenheten (Foto: TV3)
Sundquist i laboratoriet med offeret i episode to. (Foto: TV3)
Barnet er det siste virkemidlet

I spillet Heavy Rain er tematikken barn som blir utsatt for kriminelle handlinger, i filmen The Road følger jeg en mann og hans unge sønn på reise gjennom en post-apokalyptisk verden fylt av kannibaler og i TV-serien Falling Skies har hovedpersonen allerede mistet én av sine sønner til de utenomjordiske okkupantene – barn og ungdom er ofre om dagen og grunnen må være at barna er det foreløpig siste bransjen har å ty til av virkemidler for å få oss til å leve oss inn i dramaet.

Eksemplene jeg nevner over viser at det slettes ikke er tabu å bruke dette virkemidlet, men det må gjøres bedre enn i de to første episodene av Spesialenheten.

Spesialenheten har premiere på TV3 i kveld klokka 21:00.