Spill er underholdning, men KAN også være mye mer.

Like fullt er det fortsatt slik at hvis et spill først nevnes i media, blir det ofte en diskusjon rundt selve spillet, heller enn tematikken det tar for seg. Dette så vi f.eks med Call of Duty: Modern Warfare 2.

Det er synd, for spill med et budskap har en unik evne til å si deg noe om hvordan verden fungerer.

Spill som får deg til å tenke

De aller fleste eksemplene på spill med et budskap, er laget som bestillingsverk eller det er spill satt sammen av ildsjeler. Blant de kommersielle spillene har det imidlertid vært tynt med denslags.

Jeg tror dette har to grunner: For det første er det få som søker seg mot spillbransjen fordi de har et brennende samfunnsengasjement.

Og det er kanskje ikke så rart?  Det er nemlig vanskelig for spillbransjen å ta for seg aktuelle hendelser på samme måte som man gjør i film og bøker.

Six days in Fallujah illustrerer dette poenget. Denne førstepersonsskyteren skulle gjenskape nylige kamphandlinger fra den irakiske byen Fallujah, men utgiveren Konami trakk seg. Juan Benito, spillets regissør, forteller at målet var å lage tidenes første dokumentar i spillform.   Spillet er ferdig, men det er usikkert om det noen gang blir gitt ut.

Krigsdokumentar i spillform (Foto: Atomic Games)

Enda godt da, at vi har de nevnte ildsjelene, og et av de beste eksemplene er fra den italienske nettsiden Molleindustria.

Anmeldelse: Ny bærbar spillkonsoll – PSVita

I spillet Every day the same dream står en mann opp fra sengen, går på jobb i et nitrist kontorlandskap, og får kjeft av sjefen. Jeg tolker spillet som en kritikk av det maskinmessige ved kapitalismen. Og jeg håper jeg har rett, hvis ikke er det bare en kjip jobb-simulator.

Fra spøk til alvor, så fikk spillet meg til å tenke over hvordan verden fungerer. Hvor mange spill kan man si det om?

Jeg anbefaler også Phone Story fra samme selskap. Spillet tar for seg den ikke spesielt koselige prosessen som ligger bak produksjonen av mobiltelefoner. I spillet skal du passe på at barnearbeidere i Kongo arbeider raskt nok med å utvinne mineraler, og hindre at arbeidere ved Foxconn-fabrikken i Kina tar selvmord.

Dette er ikke tatt ut av løse luften. For kort tid siden truet arbeidere ved denne fabrikken med at de skulle begå masseselvmord hvis ikke arbeidsforholdene ved fabrikken ble bedret. Foxconn produserer både Iphone, Wii og Playstation 3 for å nevne noe.

Phone Story er dessverre gjort ulovlig på Iphone (hmm, lurer på hvorfor), men koster kun seks kr på Android-markedet.

Super Columbine Massacre RPG

Det mest kontroversielle spillet i denne artikkelen er nok dette rollespillet fra 2005.

I 1999 begikk Eric Harris og Dylan Klebold en massakre ved Columbine High School i USA. Dette spillet setter deg i gjerningsmennenes sko, og formålet er å gi deg noen tanker om hvorfor de handlet som de gjorde.

Bilde fra et meget omstridt spill(Foto: columbinegame.com)

 

Ideen er prisverdig, men jeg skjønner så inderlig godt alle de negative reaksjonene spillet fikk.

Spillets forsøk på å hjelpe deg å forstå tragedien drukner i den søte grafikkstilen. Det hjelper ikke at du etter å ha tatt selvmord ender opp i helvete, der du kjemper mot fiender fra det klassiske skytespillet Doom. Senere møter du også på Mario, Mega man og Ronald Reagan(?).

Vil du prøve spillet selv, er det å få tak i her.

 

This is propaganda!

En annen type spill med et klart og tydelig budskap er spillene som er støttet av det amerikanske millitæret. Krem-eksemplet her er America`s Army-spillene.

Anmeldelse: Ellevilt spill fra Japan -Touch my Katamari

Her går man gjennom deler av treningsprogrammet til den amerikanske hæren, og spillet er meget realistisk. For alle oss som er vant til Call of Duty sin fremstilling av krigføring, er dette vanskelige saker. Spillet ble utviklet for være et rekrutteringsverktøy, og har vært en stor suksess (Vil du spille, er det gratis på Valves digitale nedlastningstjeneste Steam).

Bilde fra det siste spillet i serien(Foto: US Army)

En lignende form for propaganda finner vi i spillet Under Siege. Dette syriske prosjektet er et skytespill i førsteperson. Man følger en palestinsk familie under det palestinske opprøret fra 1999-2002. Vil du prøve en demo, finner du det her.

Et spill du aldri glemmer

Endel av spillene jeg har nevnt hittil i denne artikkelen har imidlertid et problem: Budskapet er viktigere enn spillbarheten.

Every day the same dream får deg til å tenke, men ingen hadde orket å spille dette spillet særlig lenge. Super Columbine Massacre RPG er bedre, men etter en time oppleves spillet som ekstremt repeterende.

Det er ikke tilfellet i Bioshock.

For de som ikke kjenner til spillet, er dette en fortelling om vitenskapsmannen Andrew Ryan som får bygd en by på bunnen av havet. Du ankommer byen noen år senere, og det meste har gått galt.

Bioshock er en fortelling om hva som kan skje når vitenskapen går for langt, og frikobles fullstendig fra lover og regler. Det er en advarsel om hva som skjer når jakten på perfeksjon, og forakten for svakhet får styre et samfunn.

Mens mange av de andre spillene i denne artikkelen nærmest presser budskapet sitt ned i halsen på deg, gir Bioshock deg muligheten til å trekke dine egne slutninger.

Hvem har skylda?

Så hvorfor er det ikke flere spill som Bioshock?

Jeg tror hovedårsaken er at dataspill er så nært knyttet til lek og moro. Mange ser fortsatt på dataspill som en aktivitet for barn, og ikke noe som skal ta for seg vanskelige eller kontroversielle tema.

En annen innvending man ofte hører er at spill er et “sterkere” medium enn film og bøker. Fordi man i et spill er aktiv, og utfører handlingene selv, er tanken at det blir mer virkningsfullt enn passive medium (film f.eks).

Og sist, men ikke minst: Vil vi spillere egentlig ha flere politiske, mer samfunnskritiske spill, spill med et budskap? Så lenge det ikke går ut over spillbarheten, er ihvertfall jeg veldig klar for litt mindre skyting av romvesener og redding av prinsesser.

Hva med deg? Si din mening i kommentarfeltet nedenfor.

Kilder: Wikipedia, radio-dokumentaren Digital Kultur(SRIB), avisen The Guardian