NORGESPREMIERE 1.1. – TVNorge – 19:30
Utsagnet fra Ginnifer Goodwin om at ‘de gode manusforfatterne jobber i TV‘ har jeg melket hardt de siste månedene. Og det har vært godt.
Goodwyn kom med påstanden under fjorårets San Diego Comic-Con, en gedigen popkulturell messe hvor blant annet serien hun er norgesaktuell med i dag, Once Upon a Time, ble vist frem for en sal full av nerder og wannabees.
Once Upon a Time er ikke spesielt stilig å se på.
Jeg har sett de tre første episodene av Once Upon a Time, og jeg tror hun har rett i at mange gode manusforfattere har meldt overgang til TV i den senere tid.
Men hva er det rekvisitørene, scenografene og sminkørene venter på? Once Upon a Time er nemlig ikke spesielt stilig å se på.
– Filmpolitiets årskavalkade | Se og diskutér vår TV-sending her!
Begynner med slutten
TV-serien fortelles i fortid og nåtid, hvor fortiden er den erketypiske eventyrverdenen hvor Snehvit, Prinsen, Den onde Dronninga, de syv dvergene og alle de andre eventyrskikkelsene bor.
Serien begynner ved eventyrets slutt – Snehvit får sin Prins, men seremonien er knapt slutt før den onde Dronningen tramper inn og lager sur stemning.
Hun kaster en forbannelse over samtlige i hele det forbanna eventyrlandet, seg selv inkludert, og sender med det alle eventyrfigurene inn i vår verden. Smell. Som en ekstra tvist fjernes hukommelsen på samtlige slik at ingen husker hvem de var.
Styrken ligger i nåtiden
Once Upon a Times styrke er nåtiden. Det er i nåtiden seriens heltinne lever, hun heter Emma og spilles av Jennifer Morrison. Hun gjør en bra innsats, må jeg si.
Det hadde vært bortimot krise om Morrison hadde overspilt like mye som mange andre her, men hun begrenser seg og toner ned de største muskelgruppene i ansiktet.
Sammen med den overspilte Henry (Jared Gilmore) må hun orientere seg i forhekselsen hun har rotet seg inn i, og det tar henne heldigvis ikke så lang tid.
– Disse koster gulvet med resten | 2011s beste TV-serier
Anmeldelsen fortsetter under bildet av Morrison som Emma.
Svakheten er selve eventyrdelen
Once Upon a Times svakeste side er dessverre tilbakeblikkene til eventyrverdenen. Det som egentlig skulle vært selve rosinen i pølsa blir en bortimot uspennende affære hvor verken skuespilleri, kostymer, sminke eller spesialeffekter holder så høy standard som jeg kunne tenkt meg.
Innmari synd er det – utpågjort faktisk – Siden Once Upon a Time forsøker å dikte på de eksisterende eventyrene med forhistorier og bihistorier jeg aldri før har hørt.
For hardcore eventyrfans
Hvis du er hardcore eventyrfan, er nok dette noe du bør få med deg for ernæringens skyld. Forresten så er det ingen fare for å dø av mangelsjukdommer om dagen heller, det er mye på gang i fantasy- og eventyrsjangren.
Men det er stor sjanse for at du med hell kan bruke tiden din på noe annet.
Svelger du eventyr med hud og hår, eller spiller det faktisk en rolle hvordan det ser ut? Kommentarfeltet er ditt!
LES OGSÅ: Filmpolitiet kårer årets beste FILMER | SPILL | SERIER
