Etter at Japan i 2011 ble rammet av en tragisk naturkatastrofe ble flere spill utsatt eller kansellert på grunn av upassende tematikker og likheter. Yakuza: Dead Souls var et av disse.

Spillet tar nemlig for seg et stort zombieutbrudd og medfølgende ødeleggelser i den oppdiktede Tokyo-bydelen Kamurocho.

Min spillopplevelse var til å begynne med preget av en kritisk søken etter paralleller til virkeligheten. Noe jeg kunne mislike og kritisere eller noe jeg kunne omfavne fra et medmenneskelig standpunkt.

Men etter hvert som fortellingen kom skikkelig i gang forsto jeg at dette først og fremst var et gangsterdrama, hvor både zombier og samfunn var statister i de fingerfattige gangsternes gjengopprør og intriger.

Drapsmenn i sentrum

Den avdøde Yakuza-legenden Ryuji Goda blir observert i live, kort etterfulgt av mystiske zombieangrep på den rivaliserende banden.

Dette er utgangspunktet i Yakuza: Dead Souls som er et sideeventyr i den historietunge Yakuza-serien. Og i tilfelle du ikke visste det, er Yakuzaen som den “japanske mafiaen” å regne.

ANMELDELSE: Twisted Metal – Bilspill fullt av gladvold og kaos.

Selv om zombieutbruddet til å begynne med virker som spillets store tema, ble jeg forbauset over hvor lite zombiene egentlig har å si.

Zombiene er ikke noe annet enn gangsternes nyeste biologiske våpen, så mytologien bak dem er ikke noe spillet bryr seg med å gå noe nærmere inn på.

De fungerer hovedsakelig som et stumt og generisk hinder, og det hadde ikke hatt en ting å si hvis de ble erstattet av gale hagenisser eller utenomjordiske vesener.

Fortellingen er delt opp i fire hoveddeler, og i hver av disse styrer du en ny helt. Fortellingene presenteres ikke parallelt, men som en sømløs stafett hvor driv og energi blir overført fra den ene til den andre uten tap av moment.

Historien i seg selv er ikke så spesielt intelligent eller spennende, men hovedfigurene er så likandes at man bare må få med seg hva som skjer videre.

(Anmeldelsen fortsetter under traileren)

Alt i ett

Det viktigste å få frem er at dette spillet ikke er eller prøver å være realistisk. Pistoler har uendelig ammunisjon og køen av zombier tar aldri slutt.

Kampene foregår i et rask tempo, men består av flere bølger. Det går fort med flere hundre kuler per sammenstøt og ved spillets slutt har du slaktet flere tusen zombier.

Når det kommer til spillets genetiske sammensetning er Yakuza: Dead Souls en krysning mellom et japansk rollespill og Resident Evil 5.

Du har på den ene siden en åpen by med forretninger, underholdningstilbud og pratsomme sivilister som tilbyr deg belønninger for å utføre småoppgaver.

Men på den andre siden har du et lineært tredjepersons skytespill med erfaringsnivå og et helt ok utviklingsystem både for deg og dine våpen.

Til tross for de overfladiske likhetene er det verken rollespill- eller skrekkfantasten i meg som blir stimulert av kampsystemet. Det er en opplevelse som minner mer om hjernedøde slaktespill som Diablo 2 og Torchlight.

Det handler bare om ens trang til å rydde skjermen for uønskede elementer.

Dette er til å begynne med veldig tilfredsstillende, spesielt i åpne gater mot den saktegående zombietypen. Men etter hvert som slagene når latterlige proporsjoner og man plutselig må forholde seg til lynraske akrobater og saktegående giganter på en og samme gang, strekker ikke kampsystemet lenger til.

Fortellingen blir bedre og bedre desto lenger du kommer uti spillet, men samtidig blir kampene bare mer og mer irriterende.

Sniktitt: Diablo 3 – Tradisjon møter innovasjon

Man har som oftest med seg en medhjelper på slep. Spesielt nyttig når man møter en av de store supermutantene(Foto: Sega)
Man har som oftest med seg en medhjelper på slep. Spesielt nyttig når man møter en av de store supermutantene. (Foto: Sega)
I Free-mode kan du slakte zombier og samle erfaringspoeng uten at fortellingen går videre. (Foto: Sega)
I Free-mode kan du slakte zombier og samle erfaringspoeng uten at fortellingen går videre. (Foto: Sega)
Bare for den tilgivende

Med alle dets aktiviteter er dette et spill som satser på bredde fremfor dybde.

Selv om variasjon er greit, blir det en smule irriterende å vite at tid og penger gikk med på å implementere  golf og karaoke, når spillets grunnleggende mekanismer ikke fungerer godt nok.

Teknisk er spillet til tider et rent mareritt.

Fiender setter seg fast i omtrent alt av vegger og møbler, så de store Meathead-zombiene står ofte helt stille mens du planter ti kuler i deres svake punkt, det samme gjelder de akrobatiske Monkeyboy-zombiene som følger fastsatte bevegelsesmønster.

I tillegg synes jeg spillet må laste inn brett utrolig ofte og bildefrekvensen (fps) synker dramatisk hver gang du støter på røykeffekter.

Det absolutt verste er dessverre det viktigste: Kampsystemet.

I videosekvensene er figurene superhelter uten sidestykke, men når det er din tur til å styre blir man nødt til å spille som en feig og kalkulerende rotte.

Dette er ekstra irriterende med tanke på at man ser bedre og kulere løsninger, men ikke klarer å gjennomføre de på grunn av spillets seighet og begrensinger.

Siktet er kun samarbeidsvillig når du trenger det aller minst, og man kan ikke lade våpenet mens man gjør defensive manøvrer. Dette betyr at man ender med å springe rundt i sirkler for å unngå trasige situasjoner som oppstår hvis man faktisk prøver å spille slik man egentlig burde.

Det er rett og slett som å spille en gitar med votter på.

Og nei, dette er ikke på Silent Hill-måten hvor de bevisst prøver å fremstille deg som svak og sårbar. Nei, dette er bare et dårlig gjennomtenkt kampsystem som krever ting av spilleren som systemet selv ikke klarer å levere.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Uten det sterke persongalleriet hadde Yakuza: Dead Souls hatt lite å stå på. (Foto: Sega)
Uten det sterke persongalleriet hadde Yakuza: Dead Souls hatt lite annet å stå på. (Foto: Sega)
Burde vært stramma inn

Yakuza: Dead Souls lykkes som en fortelling, men feiler som et zombiespill.

Hvis all energi som ble brukt på å skape den åpne byen og sideaktivitetene heller ble brukt til å lage en strammere lineær opplevelse, tror jeg spillet ville vært et konkurransedyktig produkt på zombie-markedet.

Slik det er nå er det derimot et rotete og middelmådig produkt som tror at kvantitet medfører kvalitet.

Mitt personlige synspunkt var og er fremdeles veldig splittet. Figurene er såpass interessante at man vil vite hva som skjer med de. Men spillbarheten er uraffinert og til tider så irriterende at man forter seg gjennom for å slippe å  bruke mer tid enn nødvendig på det.

Les også: Spill trenger ny sjangre!

Yakuza: Dead Souls er ikke et tradisjonelt zombiespill, men et Yakuza-spill med zombier. Dette er for seriens tilhengere eller deg som alltid har lurt på hvem som hadde vunnet i et slag mellom zombier og Yakuzaen.

Om SPILLET


Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.