Det er på høy tid å oppsummere filmåret 2014, som har vært full av store opplevelser, noen mindre store, noen dårlige, noen katastrofale. Slik det pleier å være.

Storheter som Martin Scorsese (The Wolf of Wall Street), Wes Anderson (The Grand Budapest Hotel), Spike Jonze (Her), Dardenne-brødrene (To dager, en natt) og Christopher Nolan (Interstellar) har innfridd med sine filmer, mens veteranene Woody Allen (Magic In The Moonlight) og Ridley Scott (Exodus: Gods and Kings) har skuffet.

Ferskere navn som Yann Demange (’71), Xavier Dolan (Mamma) og Gareth Edwards (Godzilla) har pirret vår nysgjerrighet.

Marvel fortsatte sin suksessrekke av superheltfilmer (Captain America: The Winter Soldier, Guardians of the Galaxy). Tom Cruise slet med å nå helt til topps, selv med en fabelaktig film (Edge of Tomorrow).

Her hjemme dominerte Hallvard Bræins Børning på en imponerende måte med flest solgte billetter, mens Eirik Svenssons Natt til 17. kanskje var den beste ungdomsfilmen, rent innholdsmessig. Eskil Vogts Blind var den beste norske filmen totalt sett.

Det er alltid like vanskelig å rangere årets beste filmer. Vi i Filmpolitiets redaksjon, Rune Håkonsen, Marte Hedenstad og Birger Vestmo, har slått sammen våre personlige lister til en definitiv oversikt over de 10 beste filmene som hadde norgespremiere i 2014.

Årets beste filmer: 2010 | 2011 | 2012 | 2013


Fortellingen om prinsesse Kaguya
En bitteliten bambusprinsesse fra himmelen. (Foto: Arthaus).

«Fortellingen om prinsessen Kaguya» ser ut som om et akvarellmaleri malt med tykke, brede kalligrafistrøk, som av og til brytes opp med drømmesekvenser tegnet som voldsomme skisser i kull.

Det vil være umulig å ikke bli berørt av de nydelige bildene, inntrykket er sterkt, og blir ytterligere forsterket av lydsporet til Joe Hisaishi.

Klikk her for hele anmeldelsen skrevet av Marte Hedenstad.

Isao Takahata er en enestående filmskaper, som evner å skape filmopplevelser som gjør noe med deg. Det kraftfulle krigsdramaet Grave of the Fireflies fra 1988 er et eksempel på dette. Fortellingen om prinsesse Kaguya er Takahatas første film på ti år, og det er tydelig at dette er et eventyr laget med kjærlighet.

Enestående tegninger, nydelig musikk og en sår, men vakker historie gjør dette til årets beste animasjonsfilm.


Dallas Buyers Club
Matthew McConaughey i Dallas Buyers Club (Foto: SF Norge AS).

En historie om HIV, AIDS og død virker kanskje avskrekkende, men her er det all grunn til å komme seg på kino! Dallas Buyers Club fortelles med pågående driv, mørk humor og sterkt skuespill.

Og så er det en ny imponerende hovedrolle fra Matthew McConaughey, som i sine 20 år som skuespiller aldri har vært bedre enn han er akkurat nå.

Klikk her for hele anmeldelsen skrevet av Birger Vestmo.

2015 har virkelig vært Matthew McConaugheys år! Først imponerte han oss alle som detektiv Rust Cohle i tv-serien True Detective. Deretter gjorde han et herlig innhopp i Martin Scorseses The Wolf of Wall Street. Så kom denne filmen, som han vant hovedrolle-Oscar for.

Og nå i vinter har mange vært betatt av Christopher Nolans Interstellar, der McConaughey også spiller hovedrollen.

Etter mange år som kjekkas med åpen skjorte/bar overkropp som fremste kjennetegn, har det vært deilig å se ham fyke til karrieretoppen med en rekke spennende og velvalgte prosjekter.


 

Edge of Tomorrow
Tom Cruise spiller mot Emily Blunt i Edge Of Tomorrow (Foto: Warner Bros. Pictures/ SF Norge).

Selvsagt er historien en smule søkt, men måten den forklares på, er enkel å godta i denne sammenhengen. Regissør Doug Liman lar nemlig aldri historien bli for selvhøytidelig, men lar leken skinne gjennom det harde materialet.

Og dersom man tenker hardt over visse historieelementer, finnes det ting man godt kan stusse over. Men jeg gjør det ikke, fordi Edge of Tomorrow er en eneste stor effektfest med en historie uten dødpunkter, og med en dreven og inspirert Tom Cruise i fokus.

Klikk her for hele anmeldelsen skrevet av Birger Vestmo.

Hva skal Tom Cruise egentlig gjøre? Selv når han presterer sitt ytterste i en fantastisk film, sliter han med å få nok folk til å se filmene hans.

Edge of Tomorrow fikk unison god kritikk, men solgte ikke så mange billetter som forventet. Er hans tid som innbringende filmstjerne over? Vi får se.

Mission: Impossible 5 vil kanskje kunne rette opp statusen hans. I mellomtiden må du sørge for å få sett Edge of Tomorrow, for det ER en innertier av en film!


Rune Håkonsen, spillanmelder i Filmpolitiet. (Foto: Erlend Laanke Solbu, NRK).
Runes største filmøyeblikk i 2014:

Helt siden jeg så Scarlett Johanson i Lost in Translation har jeg vært overbevist om at hun ville gjort det like godt i rollen som anagonist – som en ond aktør i en filmfortelling.

I Jonathan Gladers Under the Skin, som jeg så med kjæresten på en liten kino i Paris siden norske distributører ikke satte den opp i Norge, fikk jeg se hvordan hun iskaldt lurte med seg uvitende skotske menn i døden.

Bak filmens nærmest sterile fasade, hvor stiliserte bilder forsterker fremmedgjøringen, lurer en mørk hemmelighet. Johansons kjølige figur skjuler noe som ikke stammer fra denne planeten.


The Wolf of Wall Street
Leonardo DiCaprio spiller godt i The Wolf of Wall Street (Foto: UIP).

Det er, som alltid, interessant å se hvordan en mann kommer seg frem i verden. Og selv om det blir klart på et tidlig tidspunkt at Belfort følger et annet moralsk kompass enn de fleste andre, er reisen hans et interessant skue.

Jeg lar meg imponere over Belforts verbale kapasitet, spilt av DiCaprio i sitt mest fandenivoldske hjørne. Han er ytterst troverdig som karismatisk finansfigur med klokkertro på egne ferdigheter.

Klikk her for hele anmeldelsen skrevet av Birger Vestmo.

Enhver ny film fra Martin Scorsese er en begivenhet, og han skuffet ikke med denne. Den har Scorseses kjennetegn, som et rikt persongalleri, mitraljøsedialog, bytung miljøskildring og et eklektisk soundtrack.

Den er også mye morsommere enn Scorseses andre filmer, med en oppvakt Leonardo DiCaprio i hovedrollen, som han fortjent fikk en Oscar-nominasjon for.

The Wolf of Wall Street er mest av alt en god pekepinn på at Scorsese fremdeles har noe og melde på film, og vil forhåpentligvis fortsette å være en relevant stemme i flere år!


The Grand Budapest Hotel
Tony Revolori og Saoirse Ronan i The Grand Budapest Hotel (Foto: 20th Century Fox).

Det meste ved tilværelsen er lysere i en Wes Anderson-film. I The Grand Budapest Hotel er livet en fest, og døden en lek, selv når bakteppet åpenbart er inspirert av et mørkt kapittel av Europas historie.

Man sitter kanskje ikke igjen med dypere forståelse for verken fortid eller nåtid, ei heller med større innsikt i menneskeheten. Men filmen forteller en god historie ved hjelp av et rikt persongalleri i et drømmende univers.

Denne filmen er skapt for å nytes godt bakoverlent, både i kropp og sjel.

Klikk her for hele anmeldelsen skrevet av Birger Vestmo.

Wes Anderson gir meg velkommen eskapisme som få andre kan. Jeg tror det samme gjelder for skuespillere, for det er ikke mange andre regissører som får et slikt stjernelag med i sine filmer.

Er det halvparten så gøy å spille i dem som det er å se dem, kan det forstås. The Grand Budapest Hotel fremstår som en av årets mest spesielle filmer, med et særegent visuelt uttrykk som ingen andre har. 


Filmgeneral Birger Vestmo. (Foto: Erlend Laanke Solbu, NRK).
Birgers største filmøyeblikk i 2014:

Jeg så den islandske filmen Om hester og menn på filmfestivalen i Tromsø i januar 2014. Der er det en ekstremt morsom scene som nærmest fikk meg til å ramle av kinostolen!

Ungkaren Kolbeinn (Ingvar Eggert Sigurðsson) er på ridetur når hans hoppe blir bedekket av hans potensielle kjærestes hingst, med Kolbeinn som maktesløs tilskuer i sadelen.

Dette er bare en av flere sorthumoristiske scener i denne herlige debutfilmen fra regissør Benedikt Erlingsson, som gikk hen og vant Nordisk Råds Filmpris i oktober. Se den om du kan!

Klikk her for anmeldelsen av Om hester og menn


Turist
Kristofer Hivju spiller skiboms i Turist (Foto: Arthaus).

Her blir tilskueren simpelthen nødt til å tenke over hvordan man ville ha reagert i en gitt situasjon, men det er umulig å komme frem til et sikkert svar. Denne filmen utforsker høyst interessante problemstillinger, bortgjemte selverkjennelser og en mannsrolle i krise.

Rivende godt skuespill, et smart skrevet manus og en jevn strøm av underfundig humor gjør Turist til en svært tilfredsstillende filmopplevelse!

Klikk her for hele anmeldelsen skrevet av Birger Vestmo.

Jeg så Turist under filmfestivalen i Cannes (der den ble vist under sin internasjonale tittel, Force Majeure), og merket allerede der hvor godt filmen traff publikum med sine universelle spørsmål om den moderne mannsrollen.

Det gikk rykter der nede om at franskmenn og italienere ikke likte mannens sammenbrudd i filmen, fordi det krasjet fundamentalt med deres oppfatning av kjønnsrollemønstre.

Men Turist er en rasende intelligent utforskning av hvilke forventninger som stilles til 2014-mannen, hvilke krav han stiller til seg selv, og hva som skjer når de ikke imøtekommes.

Kristofer Hivju leverer en herlig birolle, og snakk om gjennombrudd for Lisa Loven Kongsli i den ene hovedrollen!


Interstellar
Anne Hathaway ser utover i Interstellar (Foto: Warner Bros. Pictures/ SF Norge).

Interstellar handler om noe som menneskeheten på et eller annet tidspunkt blir nødt til å forholde seg til.

Måten dette blir gjort på, er kanskje umulig, i følge dagens vitenskap om universets fysiske lover og regler, men det er deilig å drømme stort på kino!

Klikk her for hele anmeldelsen skrevet av Birger Vestmo.

Dette var filmen vi i Filmpolitiet brukte over ett år på å glede oss til! Forventningene var enorme, og informasjonen om hva slags film det egentlig skulle bli, var nærmest ikke-eksisterende.

Det er for tidlig å vurdere hvorvidt dette er et mesterverk, eller “bare” en veldig god film. Men den greide å rive oss med i en ekstremt stor historie som til og med gjør kvantefysikk spennende!

Det finnes mange som kritiserer filmens vakling mellom faktisk vitenskap og ren science fiction. Men ingen kan motstride det faktum at Christopher Nolan er en filmskaper som greier å skape interesse, diskuksjon og følelser rundt sine filmer, som er av stor verdi for filmmediet!


Martes største filmøyeblikk i 2014:

Studio Ghibli har tatt seg en pause, og min favorittfilmskaper Hayao Miyazaki har pensjonert seg – som fan av japansk animasjon har det vært et hardt år.

Vinden stiger er var en vakker avslutning på et eventyr som har vart et helt liv.

Som mange av hans filmer er også dette en bittersøt avslutning, og når hovedperson Jirô i filmens siste scene takker kona for alt hun har gjort for ham, er det umulig å holde tårene tilbake. «Arigatou, arigatou», roper Jirô – det føles som om det er Miyazaki selv som sier takk for alt.

Arigatou Miyazaki-san, for alle de fantastiske filmopplevelsene du har gitt meg.

ANMELDELSE: Vinden stiger – fin siste film


Guardians of the Galaxy
Chris Pratt i «Guardians of the Galaxy». (Foto: Marvel)

Guardians Of The Galaxy er ikke blant Marvels mest kjente tegneserieunivers, men introduseres på film med en herlig miks av heftig sci-fi-action, småfrekk humor og en overhengende eventyrfølelse.

Det er riktignok svært mye som skal introduseres for oss, og det er litt i overkant trangt mellom plotpoengene. Men regissør James Gunn, som også har skrevet manuset sammen med Nicole Perlman, sørger for at underholdningsevnen er imponerende.

Klikk her for hele anmeldelsen skrevet av Birger Vestmo.

Jeg var skeptisk. En ting er kjente merkenavn som Iron Man, Thor og Captain America. Men Guardians of the Galaxy var ukjente tegneseriefigurer for de fleste. Kunne dette bli for smalt?

Men så viser det seg at regissør James Gunn har skapt et filmatisk eventyr som kanskje ligger nærmest de originale Star Wars-filmene i tone, innhold og underholdningsnivå.

Gjett om det var herlig å gå inn i kinosalen med små forventninger, og komme ut av den med et stort glis! Dette var så fett at J.J. Abrams må føle økt press på hans pågående lille filmprosjekt….


En due satt på en gren og funderte over tilværelsen
Par med hund på strand i En due satt på en gren og funderte over tilværelsen (Foto: SF Norge AS).

En due satt på en gren og funderte over tilværelsen forteller om menneskehetens daglige kamper med brodd, humor og poesi. Tittelens due sitter kanskje og skuer over oss og lar seg forundre og forbause over hva den ser. Jeg gleder meg over alt jeg ser.

Hver filmrute er et kunstverk og hver sekvens er omhyggelig planlagt ned til minste detalj. Her er det ikke rom for improvisasjon og tilfeldigheter. Dette er et mesterverk fra en særegen regissør, som har perfeksjonert sitt eget finurlige filmspråk.

Klikk her for hele anmeldelsen skrevet av Birger Vestmo.

Jeg liker filmer som ikke ligner på noe annet, og dette er kanskje den mest særegne fra 2014. Jeg har nostalgiske følelser for den første filmen i regissør Roy Anderssons trilogi, Sanger fra andre etasje fra 2000.

Jeg var så heldig å fikk møte Andersson på en fest i Toronto i august, der han troppet opp med gulløven han hadde vunnet i Venezia kvelden før. Da fikk jeg sagt det som sant er: – Herr Andersson, du er et geni!


Boyhood
Ellar Coltrane i Boyhood. (Foto: United International Pictures).

Regissør Richard Linklater (Før soloppgang, Før solnedgang, Før midnatt) har filmet de samme skuespillerne gjennom 12 år for å skape dette bildet av en amerikansk gutts oppvekst.

Resultatet er en enestående vakker film med et sannferdig innhold. De fleste vil kunne kjenne igjen elementer fra egen barndom, og filmen vekker på mesterlig vis selve følelsen av å være i livets startgrop.

Boyhood er en dypt menneskelig film fra en imponerende manusforfatter og regissør.

Klikk her for hele anmeldelsen skrevet av Birger Vestmo.

Richard Linklaters galskapsprosjekt fikk årets første sekser på terningen. Svært få hadde denne på radaren da året startet. Enda færre visste at den hadde vært under innspilling til og fra i 12 år.

Filmen varer i 2 timer og 45 minutter, men da jeg skjønte at det nærmet seg slutten, var det som om jeg ville skrike til lerretet: – Nei, ikke slutt! Ikke kjør rulleteksten! Jeg vil se mer og mer og mer!

Så grepet ble jeg av denne nydelige skildringen av en gutts oppvekst, som på mange måter kan minne om min egen, og mange andres. Her finnes det nemlig mange sannheter om hva som former oss som mennesker, hvordan vi famler oss fremover, mens kroppen vokser og interesser forandres.

Nå, mot slutten av 2014, ønsker jeg intenst at denne filmen blir beæret med Oscar for beste film og/eller regi.


Fortell oss om dine beste filmopplevelser fra 2014 i kommentarfeltet under traileren.

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.