2017: Årets beste filmer

Her er Birgers 10 favoritter

Superheltene regjerte kinolerretene også i 2017. Wonder Woman fascinerte oss tidlig på året, og var lett den beste ingrediensen i den mindre vellykkede Justice League tidlig i vinter. Hugh Jackman avrundet sin 17 år lange karriere som Wolverine med den sterke filmen Logan, mens Thor: Ragnarok var et morsomt og fargesprakende eventyr.

På den norske filmtoppen er det åpenbart at barnefilmer fremdeles preger kinobesøket. Øverst troner den norske filmen Askeladden – I Dovregubbens hall med Disneys nye filmversjon av Skjønnheten og Udyret på andreplass og animasjonsfilmen Grusomme meg 3 på tredje. Både Rian Johnsons Star Wars: The Last Jedi og Harald Zwarts Den 12. mann vil kunne komme seg helt opp i filmtoppen, men rekker sannsynligvis ikke å få nok besøk før nyttår til å endre topplista.


2016: Årets beste filmer | Årets beste spill | Årets beste TV-serier


Kinobesøkstallene tyder også på at vi lot oss skremme frydefullt av IT, pirre av Fifty Shades Darker, underholde av Joachim Rønning og Espen Sandbergs Pirates of the Caribbean: Salazar’s Revenge og more av den animerte Disney-filmen Vaiana. (Jeppe Beck Laursen, som har den norske stemmen til Maui, avslørte nylig på sin Facebook-konto at sangen “Det var så lite” har blitt avspilt over en million ganger på Spotify, og ba alle foreldre om unnskyldning).

Av norske filmer ble vi spesielt imponert av Joachim Triers Thelma, mye takket være Eili Harboes sterke hovedrolle. Vi ble forundret over Kim Hiorthøys merkelige The Rules for Everything, overrasket av Jorunn Myklebust Syversensa Hoggeren og rørt av Iram Haqs Hva vil folk si, som alle ligger og vaker rett under topp 10-lista.

Men hva var de aller beste filmene som hadde premiere på norske kinoer i 2017? Det finnes det nok mange meninger om, men her er Filmpolitiets fasit!


The Square
Ruben Östlunds “The Square” var eneste nordiske håp i årets hovedkonkurranse i Cannes. (Foto: Festival de Cannes)

Ruben Östlund vant Gullpalmen i Cannes og flere European Film Awards for The Square. Den blir trolig også nominert til Oscar i januar, og det er lett å forstå hvorfor.

Dette er nemlig en til tider hysterisk morsom satire over borgerskapelig dobbeltmoral i en selvhøytidelig kunstverden. Komikken er imidlertid ofte av det slaget der latteren sitter fast ett sted rundt strupehodet, fordi mange av scenene er så flaue at man ikke vet om man egentlig skal le høyt eller vri seg ukomfortabelt i kinosetet.

ANMELDELSE: The Square – Årets Gullpalme-vinner er tider hysterisk morsom satire

Filmen er en skarp observasjon av vanskene med å takle uventede situasjoner, der både figurer og publikum blir skjøvet langt utenfor komfortsonen. Östlunds film er riktignok i lengste laget, og spriker derfor litt, men har flere enkeltscener som er rett og slett geniale.

The Square er både skjønn, sær og sofistikert!


Dunkirk
Evakueringen fra slaget om Dunkirk i 1940 er det historiske bakteppet for Christopher Nolans krigsfilm. (Foto: SF Norge)

Christopher Nolans krigsfilm er en voldsom opplevelse uten å være spesielt blodig. Den tegner et sterkt bilde av krigstrette og emosjonelt numne soldater som venter på å bli reddet på en fransk strand under andre verdenskrig.

ANMELDELSE: Dunkirk – En utmattende og visuelt imponerende krigsfilm

Historien har en spennende struktur som gjør det interessant å se enkelte hendelser fra flere synsvinkler, og noen bombastiske krigsscener med både båt og fly som gjør inntrykk.

Sigurd Vik skrev i sin anmeldelse: “Med en intens nærhet og klaustrofobiske kamerautsnitt tar han publikum inn i det massive kaoset som herjet da britiske og franske soldater desperat prøvde å komme seg bort fra bomber og kuler. Dialogen er sparsom, detaljene forteller mye og Hans Zimmers fengslende musikk gir en hjertehamrende puls til denne brutale krigsdansen.”


Moonlight
Juan (Mahershala Ali) lærer Chiron (Alex R. Hibbert) å flyte i “Moonlight”. (Foto: Selmer Media)

Årets Oscar-vinner for beste film er et stillfarent og bevegende drama med sterke figurskildringer.

Regissør og manusforfatter Barry Jenkins styrer ikke helt klar av oppvekstklisjeene, men viser en filmatisk teft som gir historien dypere lag, og gjør figurene tredimensjonale og troverdige.

ANMELDELSE: Moonlight – Stillfarent og bevegende drama

Moonlight skildrer en vanskeligstilt gutts utfordringer på vei mot voksenlivet uten unødig melodrama, og er en vakker film som engasjerer. Historien fortelles i et rolig og avbalansert tempo, og skynder seg forsiktig mot et emosjonelt klimaks, som hverken sukres eller overdrives og som forlater oss i et perfekt øyeblikk.

Barry Jenkins har skapt et nydelig og nyansert drama, der den store gleden er å se hvordan stille dramatikk kan rope høyt og tydelig.


Star Wars: The Last Jedi
Rey (Daisy Ridley) møter Luke Skywalker (Mark Hamill) i “Star Wars: The Last Jedi” (Foto: ©2017 Lucasfilm Ltd. All Rights Reserved)

Star Wars er automatisk kvalifisert til en hvilken som helst topp 10-liste i mitt univers.

Star Wars: The Last Jedi har en sterk emosjonell nerve som gjør det klinkende klart at det står mye mer på spill denne gangen. Dette gir filmen et solid spenningsnivå, samtidig som den har en sørgmodig undertone av at ting ikke varer evig.

ANMELDELSE: Star Wars: The Last Jedi – Gleder, morer og sjokkerer

Star Wars: The Last Jedi har både nye begynnelser og konkluderende avslutninger som vil glede, more og sjokkere. Rian Johnson greier å formidle nære og personlige prøvelser satt i en historie i enorm skala. Filmen er selvsagt full av formidable krigsscener, både i verdensrommet og på fremmede planeter, der effektmakeriet er førsteklasses, både på billed- og lyd-siden.

Noe annet hadde ikke vært å vente fra en Star Wars-film med et ufattelig stort budsjett. Men det er ikke like selvfølgelig at historiefortellingen har plass til å la figurenes tro, tvil, håp og savn skinne såpass sterkt som det gjør her.


War for the Planet of the Apes
Det var ikke mange andre filmer i 2017 som både underholdte og berørte meg såpass effektivt som War for the Planet of the Apes. (Foto: Twentieth Century Fox Norway)

Planet of the Apes-trilogien ble avsluttet på en perfekt måte med War for the Planet of the Apes.

Disse filmene har en overraskende dyp emosjonell klangbunn, mye takket være Andy Serkis sin fabelaktige innsats i motion capture-rollen som apen Ceasar.

ANMELDELSE: War for the Planet of the Apes – Hevnwestern med spektakulær effektaction

Her fremstiller han en empatisk og intelligent figur som også kan utvise eksplosivt sinne. Derfor blir historiens spennvidde både stor og dramatisk.

Det er kanskje ikke mange andre som har War for the Planet of the Apes så høyt oppe, men det var ikke mange andre filmer i 2017 som både underholdte og berørte meg såpass effektivt som denne gjorde.


Manchester by the Sea
Kyle Chandler og Casey Affleck, i Manchester by the Sea. (Foto: United International Pictures)

Manchester by the Sea er et praktfullt og lavmælt drama om Lee (Casey Affleck) som må tilbake til hjembyen Manchester-by-the-sea på kysten av Massachusetts når broren Joe (Kyle Chandler) dør.

Regissør Kenneth Lonergans flotte film er dypt menneskelig, troverdig og sannferdig. Den forteller en historie som elegant observerer sine figurer på godt og vondt.

Manchester by the Sea er en liten filmperle som tidvis beveger stort, spesielt gjennom Casey Afflecks rørende spill i hovedrollen. Dette er et velspilt og solid regissert drama av imponerende høy kvalitet.

ANMELDELSE: Manchester by the Sea – Nesten et perfekt drama


I Am Not Your Negro
Forfatter James Baldwin fotografert i Harlem i New York, 3. juni 1963. (Foto: AP Photo/stf)

Dokumentarfilmen I Am Not Your Negro er en rasende og reflektert observasjon av afroamerikaneres kamp mot rasisme og undertrykking, fortalt gjennom en som deltok selv i den amerikanske borgerrettsbevegelsen på 1960-tallet.

Filmen er basert på forfatteren James Baldwins uferdige bok Remember This House. Teksten han skrev, er så full av skarp innsikt, kraftfulle fordømmelser og avslørende sammenhenger at man lett kan se for seg hvilken sprengkraft boka kunne ha hatt.

ANMELDELSE: I Am Not Your Negro – En brennhet og kampvillig dokumentar

Regissør Raoul Pecks dokumentarfilm fanger opp mye av den samme energien, og viser grøssende effektivt hvor aktuelle Baldwins tanker og meninger fremdeles er, flere tiår etter at de ble nedskrevet.

Problemstillingene er kanskje amerikanske, men er lett overførbare til hjemlige forhold. Derfor er I Am Not Your Negro en brennhet, kampvillig dokumentar som man vanskelig kan stille seg likegyldig til.


God’s Own Country
Det gnistrer mellom bonden Johnny (Josh O’Connor) og gjestearbeideren Gheorghe (Alec Secareanu) i “God’s Own Country”. (Foto: Another World Entertainment Norway AS)

God’s Own Country er et av årets sterkeste dramaer på kino!

Regissør Francis Lee har laget en blendende vakker kjærlighetshistorie om den frustrerte bondesønnen Johnny (Josh O’Connor) som motvillig får hjelp av gjestearbeideren Gheorghe (Alec Secareanu) under lammingen. Det oppstår en gnist mellom dem som uerfarne og uavklarte Johnny sliter med å realisere til noe godt.

ANMELDELSE: God’s Own Country – En blendende vakker kjærlighetshistorie

Figurenes reise og deres utfordringer gjør stort inntrykk. Lee økonomiserer med dialogen slik at lite sier mye. Fotografen fanger inne hver nyanse i skuespillernes vare prestasjoner, mens Yorkshires nydelige natur er et betagende bakteppe for historien som utspiller seg.

God’s Own Country anbefales på det aller varmeste.


Den andre siden av håpet
Wickström (Sakari Kuosmanen) med Khaled (Sherwan Haji) i passasjersetet og Mazdak (Simon Al-Bazoon) bak i “Den andre siden av håpet”. (Foto: Arthaus)

Den andre siden av håpet er en hjertevarm film om en syrisk flyktnings møte med en eldre restauratør i Helsinkis bakgater.

Wikström (Sakari Kuosmanen) bestemmer seg for å hjelpe syriske Khaled (Sherwan Haji) ved å gi ham jobb i restauranten han nettopp har kjøpt, samtidig som Khaled forsøker å finne søsteren som forsvant på reisen gjennom Europa.

ANMELDELSE: Den andre siden av håpet – En ny tørrvittig fulltreffer fra den finske mesteren

Kaurismäkis kjølige humor, lune atmosfære og det karakteristiske underspillet som preger det rike og besynderlige persongalleriet gjør dette til en fortreffelig tragikomedie med klare paralleller til virkelige problemstillinger.

Filmen er umiskjennelig Kaurismäkisk, på godt og vondt, bare at også det vonde er godt i dette universet. Den andre siden av håpet er en ny tørrvittig fulltreffer fra den finske mesteren!


Blade Runner: 2049
Los Angeles anno 2049 er et kaotisk, overbefolket og forurenset monster av en by. (Foto: United International Pictures)

Mine forventninger var enorme, og frykten for at den ikke skulle innfri var påtagelig. Heldigvis viste det seg at regissør Denis Villeneuve var rett mann for oppgaven.

Det skulle noe til å matche den originale Blade Runner i visualitet og originalitet, men Villeneuve klarte det.

ANMELDELSE: Blade Runner: 2049 – Mektig og majestetisk science fiction

Blade Runner: 2049 er mektig og majestetisk science fiction som forteller en historie der tanker, ideer og visjoner trumfer ekstern handling og action. Filmen er både storslagen og stilsikker, men samtidig overraskende nær og personlig.

Akkurat som den første filmen, diskuterer den hva det egentlig innebærer å være et menneske og den kommenterer menneskehetens tilstand på en måte som ligger ukomfortabelt nær det som er reelt og sannferdig. Blade Runner 2049 er voksen sci-fi som maner til ettertanke samtidig som den inviterer oss inn i et litt for sannsynlig fremtidsunivers som virker like besnærende og interessant som det er mørkt og dystopisk.

Og så er det glimrende å få gjensyn med Harrison Fords legendariske figur Rick Deckard etter 35 års fundering på hvordan det egentlig gikk med ham. Blade Runner 2049 er helt klart årets beste film!


Denne topp ti-lista hadde imidlertid et stort antall “runner-ups”, som IT, La La Land, Thelma, Alien: Covenant, Get Out, Om kropp og sjel, Aquarius, The Rules for Everything, Logan: The Wolverine, Paterson, Elle, Kammerpiken, Hva vil folk si, The Killing of a Sacred Deer, Good Time, Wonder Woman, Raw, Hoggeren, Sameblod, Silence og noen til.

Bruk gjerne kommentarfeltet til å sable ned denne lista, eventuelt komme med dine egne favoritter blant filmene som hadde norgespremiere i 2017!