2018 har vært et kinoår fullt av gamle kjenninger, noen smellvakre filmperler og en del treffsikre skråblikk.
Blant storsluggerne finner vi både Avengers, Star Wars, Disney og Flåklypa. Ikke alt har nødvendigvis vært underholdning fra aller øverste hylle, men vi har stort sett kost oss godt sammen med både Iron Man, Han Solo, Herr og Fru Utrolig og Solan Gundersen. Og noen i Filmpolitiet-redaksjonen var, i likhet med det norske kinopublikummet, også begeistret for allsangfaktoren i Mamma Mia, runde nr 2.
Tre filmer i sort-hvitt er høyt oppe på min liste i år, det polske dramaet Cold War, den tyske krigsfilmen Kapteinen og regissør Alfonso Cuarons Netflix-film Roma, som er basert på hans egne minner fra oppveksten i Mexico City. De er ikke blant årets favoritter fordi de er filmet uten farger, men fordi de forteller gode historier, der sort-hvitt bare er en del av det kunstneriske uttrykket.
Skrekkfilmene gjorde seg bemerket, både med nyvinninger som A Quiet Place og Hereditary, og med mer klassiske sjangerhyllester som The Nun og Halloween. Superheltsjangeren begeistret med en fartsfylt og visuelt lekker Black Panther, hele to saftige doser med Deadpool og en overraskende god, animert Spider-Man-film. Og så kan vi nevne at 2018 ga oss hele tre helt greie kinodater med Dwayne ”The Rock” Johnson, som jevnt og trutt leverer underholdning til et stort publikum.
2018: Årets beste serier!
Når det gjelder det norske filmlandskapet, så er det ikke bare Tom Cruise på Prekestolen i Mission: Impossible – Fallout som gjorde inntrykk. Sjelden har vi sett et kinoår som har levert så godt, både når det gjelder kommersiell underholdning og mer kunstnerisk ambisiøse filmer.
I tillegg til nevnte Månelyst i Flåklypa, har Skjelvet stått for både kvalitet og høy popkornfaktor for det brede kinopublikum. Vi må heller ikke glemme Harald Zwarts solide krigsdrama Den 12. mann, som er årets tredje mest sette film, til tross for at den hadde premiere i fjor! Riktignok sent på året, 1. juledag 2017. Samtidig har både Erik Poppes Utøya 22. juli og Tuva Novotnys Blindsone beveget oss dypt i år med sterke historier fortalt som én sammenhengende sekvens.
Jeg lot meg også imponere stort av Arild Østin Ommundsens bokstavelig talt mørke Stavanger-film Now It’s Dark, som etter min mening har fått altfor lite oppmerksomhet, og de sterke dokumentarene Per Fuggeli – Siste resept, Røverdatter og Rekonstruksjon: Utøya, som berørte meg på hvert sitt vis.
Høydepunktene i 2018 har altså vært mange flere enn det er plass til på en eksklusiv toppliste. Blant filmene som nesten kom med på lista finner vi Roma, A Quiet Place, De Utrolige 2, I, Tonya, Mission: Impossible – Fallout, The Shape of Water, Sorry To Bother You, Blindsone, Månelyst i Flåklypa og Spider-Man: Into The Spider-verse. Det er alle veldig gode filmer, og det gjør vondt å være nødt til å utelate flere av dem på topp 10.
Det må også påpekes at fem 2018-filmer ikke har hatt premiere i skrivende stund, blant annet Anne Sewitskys Sonja og superheltfilmen Aquaman. Det gjenstår å se om de er gode nok til å endre på lista, men her følger i hvert fall det som er mine absolutte favoritter blant filmene som har hatt Norgespremiere på kino eller TV i 2018:
Hvilke filmer synes du har vært de beste i 2018? Kom med din toppliste og dine meninger i kommentarfeltet nedenfor.
2017: Årets beste filmer | Årets beste TV-serier
First Man
First Man er et solid romfartsdrama, der regissør Damien Chazelle (Whiplash, La La Land) unngår å skildre Neil Armstrong som en “all american hero”. I Ryan Goslings skikkelse tegnes det i stedet et nyansert bilde av en sorgtynget mann, som kanskje må helt til månen for å kunne bearbeide sitt store tap.
Chazelle har greid å gjenskape NASA-eventyret med høy grad av troverdighet, både når det gjelder miljøskildringene og den tidsriktige fargepaletten i fotograf Linus Sandgrens elegante bilder.
Selv om dette romfartseventyret har blitt skildret mange ganger før, makter Chazelle å vise oss nye og spennende sider av det. Selv om man vet hva som skal skje og hvordan det ender, er det likevel spennende å følge med på ferdene.
ANMELDELSE: First Man er et solid romfartsdrama
Kapteinen
Andre verdenskrigs siste dager skildres med bekmørk absurditet i Kapteinen, en vill historie som dessverre er basert på virkelige hendelser.
Filmen har en gjennomgående følelse av at dommedag er nært forestående for alle involverte, og har en troverdig fremstilling av hvordan moralen er i full kollaps blant tyske offiserer som vet at de har tapt.
Regissør og manusforfatter Robert Schwentke (Flightplan, RED, R.A.P.D., Insurgent, Allegiant) viker ikke unna nærgående beskrivelser av nazistenes umenneskelige brutalitet, men skildrer det modig på et nesten sorthumoristisk vis.
Latteren sitter riktignok langt inne, for historien beveger seg stadig lenger ut i galskapen. Kapteinen er et beinhardt krigsdrama som samtidig er en bisarr røverhistorie.
ANMELDELSE: Kapteinen – et rått og intenst krigsdrama med et skrått blikk på galskapen.
Suspiria
Oppskriften på en god nyinnspilling er å finne på noe nytt og spennende innenfor originalens rammeverk. Det har den italienske regissøren Luca Guadagnino (mer om ham senere!) definitivt greid med Suspiria.
Der landsmannen Dario Argentos 1977-film var som en intens, fargesprakende feberdrøm, er Guadagninos versjon plassert i et grått, regntungt og nitrist Berlin, preget av den venstreekstremistiske Baader-Meinhof-bandens terroraksjoner.
Betongrealismen er en effektiv kontrast til historiens overnaturlige elementer, som manusforfatter David Kajganich avdekker relativt tidlig. Han har skrevet en historie som går dypere ned i tematikken rundt skyld, skam og forlatelse, mens Guadagnino bruker heftig koreografert dans av Damien Jalet og et forstyrrende filmspråk til å beskrive demoniske krefters nærvær.
Suspiria er en frisk nytolkning fra en regissør i kreativ toppform.
ANMELDELSE: Suspiria – frisk nytolkning av horrorklassiker
Phantom Thread
Man burde takke høyere makter for at et nytt samarbeid har oppstått mellom regissør Paul Thomas Anderson og skuespiller Daniel Day-Lewis, 10 år etter There Will Be Blood.
I Phantom Thread resulterer det i et spennende portrett av en kompleks mann i et utfordrende forhold. Andersons manus er full av skarpe og detaljrike observasjoner rundt både figurene og fagfeltet de opererer i.
Av og til risikerer situasjoner og replikkvekslinger å bli overtydelige, men reddes alltid inn på grunn av Andersons filmatiske fingerspissfølelse og Day-Lewis sin kompromissløse rolletolkning.
Han støttes utmerket av to fortreffelige medspillere, Vicky Krieps og Oscar-nominerte Lesley Manville. Dette gjør Phantom Thread til et gledelig sterkt og elegant drama som lyser av klasse.
ANMELDELSE: Phantom Thread – et gledelig sterkt og elegant drama
Call Me By Your Name
Call Me By Your Name er en var og vakker historie om gryende kjærlighet, formidlet med sterke prestasjoner av Timothée Chalamet og Armie Hammer i hovedrollene.
James Ivorys manus er full av glitrende observasjoner av hjerter i høygir, mens Luca Guadagninos regi (ja, her er han igjen!) er nydelig og finstemt.
Filmen tar riktignok noen snarveier for å komme i mål, men har så mange flotte skildringer av ungdommelig følelsesliv, at hjerter bare må svulme. Call Me By Your Name er en av dette tiårets varmeste filmromanser.
ANMELDELSE: Call Me By Your Name – vart og vakkert om gryende kjærlighet
Grensen
Den svenske filmen Grensen er litt av en opplevelse! Regissør Ali Abassi forteller en forrykende historie, basert på en novelle av John Ajvide Lindqvist.
Nordisk natur og mytologi er bakteppet for en original skildring av et uventet forhold mellom en kvinne og mann, der det er best å vite så lite som mulig før man ser filmen. Historien tar nemlig noen ville vendinger, som åpner for spennende muligheter.
Den har friske og uvanlige personkarakteristikker, der Eva Melander og Eero Milonoff leverer skuespill av høyeste klasse, og den knytter bånd mellom nye og gamle fortellertradisjoner med desidert nordiske trekk.
Grensen er en av de beste og mest bemerkelsesverdige filmene du kan se på kino i år!
ANMELDELSE: Grensen – historien tar noen ville vendinger
Girl
Den belgisk-nederlandske filmen Girl er et aldeles nydelig drama om en tenårings kamp for sin egen kjønnsidentitet. Skuespillet er vart og vakkert, med den unge debutanten Victor Polster i en fantastisk hovedrolle.
Regissør Lukas Dhont, som også debuterer her, imponerer med en nyansert historie, skrevet av ham selv og Angelo Tijssens, som verken overdriver eller overdramatiserer. Kjernen i hovedpersonens utfordringer er sterk nok i seg selv, og skildres uten unødvendige dramaturgiske virkemidler.
Girl har en konflikt som nok er fremmed for de fleste på det ytre plan, men alle kan forstå trangen etter frihet til å få være den man egentlig er. Filmen beskriver denne kampen på en svært sympatisk og engasjerende måte, og gjør dypt inntrykk.
Dette er et stille og reflektert drama, kombinert med intense og kraftfulle ballettscener, og er et rørende og engasjerende portrett av ei jente som kjemper hardt for å få være den hun føler at hun er.
ANMELDELSE: Girl – dypt menneskelig og hjertevarmt drama
The Florida Project
The Florida Project tramper selvsikkert i det kontrastrike grenselandet mellom barns fantasifulle lek og de voksnes brutale og ubarmhjertige virkelighet i det fattige USA.
Filmen viser ungenes bemerkelsesverdige evne til å tilpasse seg forholdene de lever under, mens de voksne rundt dem viser en like oppsiktsvekkende evne til å ødelegge for seg selv, mens de kjemper med oddsene mot seg.
Det vekkes assosiasjoner til den barnlige undringen i Beasts of the Southern Wild, kombinert med de grå utsiktene til de unge voksne i American Honey. Også The Florida Project handler om mennesker som lever i kapitalismens skygge, omgitt av konsumentsamfunnets glorete fasader, men uten midler til å ta del i det.
Regissør Sean Baker har laget en glimrende film med en egenartet miljøskildring og en utrolig observasjonsevne som heves av fabelaktige skuespillerprestasjoner, både fra de godt voksne og de helt små. The Florida Project anbefales varmt, ømt og tårevått.
ANMELDELSE: The Florida Project – nydelig skildring i skyggen av Disneyland
Cold War
Etter den fantastiske filmen Ida i 2013 var det naturlig å ha store forventninger til den polske regissøren Pawel Pawlikowskis neste.
Han innfridde til gagns med Cold War, en sterk film, med fantastisk skuespill, stilsikkert formspråk, nydelig musikk og en dypt engasjerende historie med flere lag og spennende nyanser.
Det er en varm, sår og utfordrende kjærlighetshistorie av høy klasse som utspiller seg, uten floskler og klisjéer, men med skarp dialog, interessante relasjoner, flotte miljøskildringer og en pirrende dynamikk mellom hovedfigurene.
Cold War er en fabelaktig film som befester Pawel Pawlikowskis posisjon som en av Europas mest spennende regissører.
ANMELDELSE: Cold War er en utsøkt filmatisk nytelse
Utøya 22. juli
Erik Poppes Utøya 22. juli slo meg i bakken da jeg så den på filmfestivalen i Berlin i februar.
Den er akkurat så intens, brutal og emosjonelt opprørende som den måtte bli. Samtidig har regissør Erik Poppe, sammen med manusforfatterne Anna Bache-Wiig og Siv Rajendram Eliassen, funnet en måte å fortelle denne historien på som føles dypt respektfull og ikke spekulativ, samtidig som den fulle tyngden av terroren slår inn.
Helt i starten ser hovedpersonen Kaja (Andrea Berntzen) rett inn i kameraet og sier at vi aldri vil kunne forstå. Det viser seg at dette er en del av en telefonsamtale med hennes mor, men meldingen til publikum er klar: Ingenting av det vi skal til å se vil kunne sette oss i ofrenes sted.
Filmen makter likevel å gi oss ekstremt sterke inntrykk av hvordan det kanskje fortonet seg å være på Utøya den forferdelige dagen. Utøya 22. juli er intet mindre enn et mesterverk fra en filmskaper med stålkontroll på et særdeles vanskelig og utfordrende materiale.
Den er alt annet enn lett å se, men er uhyre godt laget, vanvittig godt spilt og er et ekstremt viktig ledd i å adressere terroren som rammet oss alle.
Utøya 22. juli ble sett av over 250.000 nordmenn på kino, som er et meget respektabelt resultat for en tung film som dette. Den har kanskje ikke fått den internasjonale anerkjennelsen den egentlig fortjener, men kanskje beror det på at nordmenn ser den med et annet blikk og med andre forutsetninger, og berøres derfor sterkere av innholdet.
Jeg er ikke i tvil om at dette er filmen som gjorde aller sterkest inntrykk på meg i hele 2018.
ANMELDELSE: Utøya 22. juli er intet mindre enn et mesterverk
Da har jeg sagt mitt. Nå kan du si ditt i kommentarfeltet. Hva var din favorittfilm med Norgespremiere i 2018?
