Anna Seghers roman «Transit» fra 1942 følger en ung mann som har rømt fra en konsentrasjonsleir, på hans flukt gjennom Frankrike under andre verdenskrig.

Når den tyske filmskaperen Christian Petzold nå har filmatisert denne fortellingen, har han satt handlingen til vår egen samtid uten å gjøre noen vesentlige endringer på handlingen.

«Transit» er en sterk, men krevende film fra en kompromissløs filmskaper. Den trekker paralleller til den økende polariseringen i dagens samfunn, og minner oss på at også vi europeere en gang har vært flyktninger.

Ulovlige flyktninger blir arrestert i Paris i Transit. (Foto: Another World Entertainment).
På flukt fra Paris

Et Paris under tysk okkupasjon er startsted for «Transit». Her får Georg (Franz Rogowski) i oppgave å overrekke noen dokumenter til en forfatter ved navn Weidel. Det viser seg imidlertid at Weidel har tatt sitt eget liv. Dette kan bli en mulig redning for Georg som også er på rømmen.

Han tar med seg forfatterens eiendeler og papirer, og sammen med den skadde kameraten Heinz, sniker han seg om bord på et tog på vei til Marseille. Målet er å komme seg på en båt fra Marseille til Mexico, men Heinz overlever ikke togturen.

Nå må Georg navigere seg gjennom svette venterom og solsvidde gater i Marseille alene, for å få ordnet visum og båtbilletter. Og dette må han ha på plass før han blir hanket inn av myndighetene. For som flyktning i Marseille, får du bare lov til å bli hvis du kan bevise at du skal dra.

Georg blir en reservepappa for en liten stund for den lille gutten Driss i Marseille. (Foto: Another World Entertainment).
Tidløs tidskoloritt

Det er en forvirrende tidskoloritt regissør og manusforfatter Christian Petzold serverer i «Transit», og som gjør filmen utfordrende for publikum.

Innledningsvis var jeg usikker på om handlingen tok oss med til et «hva hvis nazistene vant krigen»-scenario, eller om filmen skulle være en slags dystopi på hva som kan skje hvis fascister og neonazier kommer til makten i dagens samfunn.

Svaret er at Petzold velger å la fortellingen utspille seg i et slags tidløst univers. Filmen er blottet for dagens moderne teknologi som mobiltelefoner eller andre digitale duppedingser. Samtidig spes det på med små detaljer fra tidsepoken handlingen i Anna Seghers roman opprinnelig var satt i.

Enten det er en ytterjakke som ser ut som den er laget i vadmel, dressbukser med et gammeldags snitt, eller en antikk medaljong med et svart-hvitt-bilde i – disse elementene bidrar til å skape et visuelt uttrykk som er løsrevet fra tid.

Det er et modig grep som tvinger seeren til å tenke over problemstillinger fra perioden rundt andre verdenskrig, uten den beskyttende distansen årene siden 1945 har gitt oss.

Den mystiske kvinnen Marie, spilt av Paula Beer, gjør et stort inntrykk på Georgs liv i Marseille. (Foto: Another World Entertainment).
Sterke menneskeskjebner

Mennesker som møter hverandre. Mennesker som forlater hverandre. Skrell vekk samfunnskritikk og politiske undertoner, så er «Transit»først og fremst en fortelling om relasjoner mellom menneskers i en vanskelig situasjon. Mennesker som sitter fast et sted midt imellom, som i en slags skjærsild de ikke kan bryte ut av.

I Marseille treffer Georg på andre som er i samme situasjon som han selv, og som har et behov for å fortelle sin historie til noen. Mennesker som sårt trenger å knytte bånd.

Filmen stiller opp flere relevante fortellinger om mennesker i kortvarige relasjoner, og et knippe dyktige skuespillere, ledet an av den bergtagende Franz Rogowski i rollen som Georg, gjør at alle skjebnene som fortelles i Marseille blir spennende å følge.

Rogowski som for øvrig ser ut som tvillingbroren til Joaquin Phoenix, har en intens tilstedeværelse på lerretet. Han griper tak i meg og evner å formidle at det foregår mer bak øynene til Georg enn det som blir sagt. Likevel kommer jeg ikke helt under huden på Georg og det skylles filmens ramme og fortellerteknikk.

Paula Beer og Franz Rogowski som Georg og Marie i Transit. (Foto: Another World Entertainment).
Holder oss på overflaten

Handlingen i filmen formidles av en fortellerstemme vi først ikke vet hvem eier. Fortelleren gjenforteller historien slik Georg har fortalt den til ham, og kommer med noen ekstra betraktninger om det som har skjedd.

Om fortelleren er pålitelig eller ikke vites ikke, men fordi han baserer seg på det han har sett eller blitt fortalt, så vet han ikke alltid det jeg ønsker å vite. Når noe er vondt eller vanskelig blir vi aldri lenge nok i situasjonen til at vi får et ordentlig innblikk i hva det gjør med Georg.

Det er kanskje meningen at publikum ikke skal få helt grep på Georg, slik han heller ikke har helt grep på hvem han selv er. Likevel mener jeg at den emosjonelle slagkraften hadde blitt større om «Transit» hadde latt oss komme litt mer innpå menneskene i historien, istedenfor å haste forbi de mest interessante øyeblikkene.

«Transit» er likevel en tankevekkende film som lar publikum kjenne både på en følelse av engstelse og frustrasjon, og det å være fanget i en pinefull tilværelse.

Om FILMEN

Transit
  • Transit
  • Slippdato: 12.07.2019
  • Regi: Christian Petzold
  • Utgiver: Another World Entertainment
  • Aldersgrense: 12 år
  • Sjanger: Drama

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.