Forventningene til HBOs nye serie «Run» har vært høye. Romkom-thrilleren, som har «Fleabag»-yndlingen Phoebe Waller-Bridge som produsent og birolle, samt «Unbelievables» fabelaktige Merritt Wever i hovedrollen, klatret seg helt opp på andreplassen da vi kåret hvilke serier vi gleder oss mest til i år.
Serien er skrevet av Vicky Jones, som har jobbet med Waller-Bridge på både «Fleabag», «Chrashing» og «Killing Eve», men når ikke opp til de samme høydene hverken når det gjelder humor eller spenning.
«Run» kan skryte av velskrevne dialoger som bæres av gode skuespillere, men serien har en flat spenningskurve som hindrer det helt store engasjementet.
Les også: 10 forhåndsfavoritter for serieåret 2020
Løper fra livet
Ruby (Merritt Wever) er fanget i et A4-liv hun ikke takler lenger. Når det en dag tikker inn en SMS der det bare står “RUN”, tekster hun det samme tilbake. Deretter forlater hun mann og forstadsliv med bare det hun står og går i, setter seg på et fly til New York og deretter på toget til Chicago.
Nå skal hun møte Billy (Domhnall Gleeson), sin gamle flamme fra college. Sammen inngikk de en pakt for 17 år siden – hvis begge tekstet “RUN” til hverandre, skulle de løpe fra livene sine og finne hverandre igjen.
Begge forventer nå et hett døgn på toget sammen, men det er selvfølgelig lettere sagt enn gjort å bare forlate etablerte liv og menneskene i dem. Forviklinger oppstår og turen blir mer dramatisk enn de kunne ha forestilt seg.
Anmeldelse: «Insecure» S04 – Selvsikker ny sesong.
Innleder bra
«Run» starter som en romantisk komedie, men eskalerer til å bli en slags spenningsserie. Jeg skjønner hva serieskaper Vicky Jones prøver på, men etter fem av totalt syv episoder er resultatet hverken fugl eller fisk.
Det er blandingen av spenning, romanse og svart komedie i stil med det vi har sett i «Killing Eve» som er målet her, men Vicky Jones får aldri de ulike tonene til å bli helt samstemte. Derfor svinger det heller aldri skikkelig av serien.
I de innledende episodene koser jeg meg riktignok med vittige utvekslinger mellom Ruby og Billy. Merritt Wever og Domhnall Gleeson har god kjemi og det er virkelig gøy å se hvordan de verbalt kaster ball med hverandre.
Små tilbakeblikk gir oss smakebiter på hvordan de har endt opp der de er i livet, og jeg blir oppriktig nysgjerrig på hvem disse menneskene egentlig er.
Les også: 15 serier du kan binge i hjemmekarantene
Ikke engasjerende nok
Det er ikke mange andre rollefigurer involvert i handlingen (Phoebe Waller-Bridge dukker opp i en knøttliten rolle). De to rømlingene må derfor være det bærende elementet i serien, og det er noe Wever og Gleeson er kapable nok skuespillere til å klare. Likevel faller «Run» sammen jo mer vi får vite om Ruby og Billy.
Her er det manuset som ikke holder mål når det gjelder å skape troverdige figurer i TV-ruta. Til tross for godt skuespill ender jeg derfor opp med å ikke bry meg nevneverdig mye om hva som skjer med de to hovedrollene.
Når serien samtidig bruker for lang tid på å bygge opp spenningselementet i handlingen, rekker «Run» å bli ørlite grann kjedelig i sine fem første episoder.
